DIRIGENTEN

36

DIRIGENTEN

                                

Etter at jeg begynte å skrive innlegg på facebook og blogg om varslingsaken, har jeg kommet i kontakt med mange mennesker, kjente og kjære, men også mange som jeg ikke kjente fra før. Jeg har fått mange tilbakemeldinger og, selvfølgelig, mange spørsmål. De aller fleste gir sin støtte og ber meg fortsette kampen. Ingen har til nå kommet med negative utsagn eller usaklige kommentarer, noe jeg er takknemlig for. Men noen lurer på hvorfor jeg ikke legger bort saken og går videre. At jeg kanskje ville hatt det bedre med å gjøre det. Det er flere grunner til at jeg har valgt å ta opp kampen, og forfølge saken:

1. Vi er flere varslere i NMF. Skal vi komme til bunns i disse sakene og få til en endring for fremtiden i en organisasjon som har grodd fast i egendefinert fortreffelighet, kan vi ikke gi la dette passere. Det er ikke sånn at problemene ikke finnes selv om ledelsen i NMF nekter for at de finnes. Sakene SKAL opp på bordet, og de skal håndteres og håndheves etter gjeldende regler. Det er per i dag ikke gjort.

2. Jeg har kommet i kontakt med andre varslere, utenom NMF og korps, som har gjort et dypt inntrykk på meg. Fellesnevneren for oss alle er at «noen» har gjort noe som strider mot lover, regler og hver manns oppfatning av etiske og moralske retningslinjer. Det finnes grenser for hva man bør finne seg i. Dirigenten brøt den grensen hos meg. Derfor skal historien ut. Jeg håper at det skal gi flere mot til å gå ut med sin sak.

3. Den viktigste grunnen til å fortsette er «lammelsen» som folk flest er i besittelse av. Lammelsen som får folk til å frivillig overse hva som skjer rundt seg på jobben, i nabohuset, på gata og andre steder. Lammelsen til folk som setter seg på stolen med instrumentet tirsdag etter tirsdag i full forvissning om hva deres dirigent har gjort. Hva sier det om dem? Ikke fortell meg at de ikke vet… våkn opp folkens!

4. Politiet har ikke kapasitet til å etterforske slike saker. Dirigenten er anmeldt av to personer for trusler og trakassering, men sakene blir henlagt selv om det finnes side opp og side ned med skriftlige beviser. Trusler og trakassering er ifølge norsk lov forbudt. Det er også forbudt å misbruke sin posisjon/stilling. Likevel får altså ikke det han har gjort noen strafferettslige konsekvenser. For meg blir det helt meningsløst, vi lever tross alt i en rettsstat.

5. Slike personer bør ikke få fortsette som dirigenter, ledere, lærere, eller i andre posisjoner som gir dem makt eller innflytelse. Det bør være konsekvensen av å bryte disse lovene og reglene. Slik det er nå har det ikke fått en eneste konsekvens for dirigenten. Derfor har jeg valgt å gå ut med historien, så får det være en konsekvens i seg selv. Sannheten skal frem, og den er ofte ubehagelig å forholde seg til… særlig for dem som har valgt å se bort.

6. INGEN skal hindre meg i å fortelle historien eller bestemme hva jeg kan eller ikke kan gjøre ut fra min opplevelse av denne saken. Jeg kan ikke hjelpe noen dersom jeg ikke selv står frem. Derfor er dette innlegget ganske rett på. Flere og flere stygge saker dukker opp i media. Vi skal ikke ha det sånn!

Så til kjernen av hele saken, eller problemet, om man vil: Han som fremsto som selve symbolet på selvsikkerhet, sjarme og forståelse for andre. Jeg husker min første ordentlige samtale med ham etter at han startet på som vikar-dirigent for korpset. Vi skulle delta på NM Janitsjar, og jeg skulle spille en klarinettsolo. Dette var noe jeg var svært nervøs for, og ettersom han er profesjonell musiker spurte jeg om han hadde noen gode råd. Han hadde det, på sin svært sedvanlige og overbevisende måte… Lite visste jeg da om at alt bare var løgn, og at han selv sliter mer enn noen med nerver og prestasjonsangst, men løser det med medisiner og sykemeldinger. Noe jeg fikk erfare etter hvert. Dette forteller jeg for å understreke at vårt korte forhold var basert på løgner og falsk reklame fra første stund.

Jeg har tenkt mye på hvorfor styret og medlemmene i korpset pakker ham inn i bomull og fortsetter å verne om ham og beholder ham som dirigent. Jeg vet at mange i korpset kjenner til hans fortid, så de burde dermed ikke være særlig overrasket over denne saken. Men det er utrolig hva man kan få til med gode løgner og «gode» og sterke venner. Og selvfølgelig skylapper. Bare det at jeg ikke fikk innsyn i hva han hadde sagt, sa meg at her var det (mange) ugler i mosen. Jeg har sett svaret hans på selve varselet, og referat fra første møte under saksbehandlingen. Det var spekket med løgner og fri fantasi. Etter å ha dementert de fleste av disse ved å legge frem dokumentasjon, fikk jeg ikke lenger vite hva han sa. Men jeg kan tenke meg det, ut i fra hvordan han omtalte sin forrige kjæreste til meg. Henne har jeg imidlertid blitt godt kjent med, og vi vet begge hvor problemet ligger…

Jeg har skrevet om narsissisten og offerrollen i tidligere innlegg. For å lese om begrepene kan man gå tilbake til disse innleggene, eller søke det opp på nettet. Det finnes mange nettsider å velge i, og det finnes mange historier fra mennesker som har hatt narsissister/psykopater i sitt liv. Ingen lykkelig lesing, og sikkert umulig å forstå for dem som ikke har opplevd det. For oss som har det, er det en stor trøst i å lese andres historier og dermed få bekreftet at det ikke er vi som er «gale», for det er akkurat det narsissisten/psykopaten ønsker at vi skal tro. At det er vi som er gale, manipulerende, upålitelige, ikke til å stole på osv. Han fikk meg også til å love at jeg ikke skulle snakke med noen om oss. Særlig ikke min gode venninne. Jeg har fortsatt ingen anelse om hvorfor jeg godtok dette...

Det er vanskelig å forklare hvordan disse menneskene opererer, men de har en egen evne til å oppnå medfølelse, sympati og godhet fra folk rundt seg. Det være seg i parforhold, jobbrelasjoner og generelt der de ferdes. Med sitt stakkarslige «valpeblikk» lurer de alle til å tro at de er gode, snille og følsomme mennesker. Fordi de vet å si de riktige tingene til rett tid og til rett person. Fantastisk utspekulert! Jeg lot meg elegant lure.

Før jeg varslet inn dirigenten til styret, hadde jeg et møte med to personer fra korpset i håp om å løse saken utenfor korpsstyret. Den ene av dem sa: «Slik jeg kjenner ham, er … et følelsesmenneske.» Jeg valgte å ikke si noe, men tenkte i mitt stille sinn: Jo, når det gjelder ham selv er han det, så til de grader, men han bryr seg overhodet ikke om hvordan noen andre har det. De fleste kunstnere/musikere er følelsesmennesker, men det betyr ikke at det gjelder bare positive/gode følelser. På det tidspunktet visste jeg enda svært lite om dirigentens fortid, det var han smart nok til ikke å fortelle meg, og jeg var naiv nok til ikke å spørre. Hvem dro fra kona si, to små gutter og et nylig kjøpt hus fullt av flytteesker noen måneder etter bryllupet fordi han traff en ny, yngre dame? (Ny var hun vel egentlig ikke, hun var barnepiken til datteren.) Og deretter prøver å få det til at det er HAN det er synd på? Fordi han egentlig ikke ville ha flere barn, eller egentlig ikke ville gifte seg, men gjorde det etter påtrykk fra andre. Som om det rettferdiggjør slike handlinger? Hadde jeg visst dette, hadde jeg ikke sett to ganger på ham, i alle fall ikke uten forakt. Men alt dette har jeg fått vite i ettertid, dessverre. Det eneste han fortalte meg, var at moren til hans førstefødte var utro, både før og etter at de fikk datteren, og at det forholdet derfor tok slutt. Det, i tillegg til hvor vanskelig han hadde det i barndommen (?), var ting han bevisst spilte på for å få medfølelse. Et yndet tema var også hvor vanskelig han hadde det på jobb, både i forhold til selve spillingen, og i forhold til en kollega som ble fremstilt på en svært negativ måte. Kanskje mest fordi jeg kjente denne kollegaen fra før, og hadde relasjoner til ham og hans familie? Jeg skjønte etter hvert at det var sånn. Misunnelse. Denne personen er alt det han selv ikke er; ryddig, dyktig, og har alt på stell.

Dette var ikke den eneste personen han nedsnakket. Det var særlig en person i korpset han utleverte, kun for at jeg ikke skulle like ham (noe jeg skjønte etter hvert) Han fortalte om personlige samtaler med vedkommende, ekteskapet hans, kjærlighetsforhold etc., rett og slett for å gjøre ham til en drittsekk i mine ører. Denne personens økonomiske situasjon ble også gjenstand for kritikk: «Han som hadde alt, kunne jo aldri forstå hvordan det var å ikke få pengene til å strekke til.»  Denne typen misunnelse skinte stadig i gjennom i flere sammenhenger. 
Særlig bitter var han på at eks-kona satt igjen med huset, og også tjente penger på utleie. Men det var kanskje ikke så rart at hun satt igjen med huset etter at han stakk av med en annen? Det visste jeg selvsagt ikke før lenge etter at det var slutt mellom oss, det ville ikke vært særlig god reklame. Noe han ellers var svært god på.

Personen under sladden er den omtalte personen i siste avsnitt. Meldingen sier litt om hvilket nivå ting foregikk på. Det var som å være tilbake på ungdomsskolen.

(Melhus; korpset som jeg spilte i på Melhus, red.anm.)

Et annet eksempel på det nokså lave nivået er at han løy på seg å være den som hadde avsluttet forholdet. (Jeg mener å huske at det var vanlig på barneskolen…) Det var selvsagt for å redde seg selv i forhold til truslene og trakasseringen han drev med i 6 måneder. Men det gir jo INGEN mening. Trenger vel bare en sms (det finnes mange) for å bevise at det er løgn.

Denne meldingen fikk jeg dagen før bryllupet til ei dame i korpset. I etterpåklokskapens lys ser jeg at jeg skulle latt ham gjøre akkurat det, men jeg kunne ikke være årsaken til at korpset ikke hadde dirigent og kanskje måtte avlyse konserten hvor bruden også skulle synge med oss. I tillegg var jeg så utslitt av forholdet at jeg ikke var meg selv på den tiden. Det var også en annen grunn. Noe jeg har beskrevet før i bloggen. Dette var den første reelle trusselen som kom, og den virket jo helt etter hans hensikt. Forholdet fortsatte, han kom i bryllupet og han hadde funnet den perfekte måte å få meg til å gjøre akkurat som han ønsket. Korpset ble hans maktmiddel, og dirigentstillingen ble hans joker!

Økonomi var også noe som ble brukt mot meg. Det ble tydelig at han hadde et mindreverdighetskompleks i forhold til det jeg hadde. Hus, biler, materielle goder etc. I starten var det ikke måte på skryt, fine ord og komplimenter. Det gikk imidlertid over ganske fort, og ble et problem. Det ble til at jeg omtrent skammet meg over det jeg har, og fikk vondt av ham. Jeg begynte å pusse opp leiligheten hans, da han stadig var bekymret for at guttene ikke ville være hos ham p.g.a at de ikke trivdes der. Gutterommene og gangen ble pusset opp. Ikke mye takknemlighet å spore for det, men guttene ble fornøyde, flott! 

Økonomien ble også brukt i forhold til dirigentjobben. Dersom han sluttet som dirigent ville han måtte selge leiligheten, og da ville jo det selvsagt være min skyld. Da måtte han flytte til et sted der han ikke hadde plass til å ha guttene hos seg. Joda, han visste å trykke på de rette knappene. Det er jo alltid greit å ha noen andre å skylde på. Det fant han ALLTID: En eks eller to, en kollega, en sjef, en trener, en slektning osv.

Jeg følte etter hvert skyld for at jeg hadde ting «på stell». Jeg fikk stadige drypp om hvor lite han likte at folk (underforstått; meg) var opptatt av materielle ting etc. Sannheten var at det var han som var opptatt av det, ikke jeg. (Jeg hadde vel valgt en annen å være sammen med dersom jeg var opptatt av hva folk har og hvilken status de har.)

Narsissister er som blodhunder når det gjelder å finne svakheter hos partneren. Og de klamrer seg til dem slik at de kan bruke det til sin fordel. Min tabbe, og dermed svakhet, var å fortelle om et forhold jeg hadde hatt noen år tidligere, som var veldig vanskelig pga. psykisk vold og mye redsel. Da dette forholdet tok slutt i 2015, ble jeg kontaktet av hans eks-samboer/moren til barna hans. Det var sterkt å høre hvordan de hadde blitt behandlet, og hvordan jeg kjente meg igjen i historien. Jeg hadde jo bare fått høre alt fra hans forkvaklede side, nå fikk jeg høre sannheten. Jeg kom meg til slutt ut av det, men det var svært krevende. Ved hver eneste anledning ble dette syke forholdet nå brukt mot meg av dirigenten, alt ettersom det passet inn i det han ønsket å bevise/motbevise. Det var som å hoppe tre år tilbake i tid.

Hadde det ikke vært for varslingsaken, omstendighetene rundt den, alle truslene og trakasseringen, ville jeg bare gått videre uten å se tilbake på dette forholdet som noe annet enn en tabbe. Men det ble ikke slik, og det var derfor jeg tok kontakt med hans siste eks før meg. Jeg har aldri hørt så mye stygt om noen før, som jeg har hørt om henne. (Inkludert eksen til min siste samboer, det sier ganske mye.) Men jeg hadde en sterk mistanke om at det meste var oppdiktet. For å kunne brukes mot meg, i alle mulige, merkelige, sykelige sammenhenger. Ikke alt var oppdiktet, men det var snudd på hodet slik at det var han som ble offeret. Det var ALLTID han som var offeret, uansett hvordan en situasjon utartet, klarte han å snu det til at han var skadelidende. Og det ble mange slike situasjoner… til alle døgnets tider. Dersom jeg ville dra hjem for å sove (i stedet for å krangle halve natten!!), fikk jeg høre at jeg aldri trengte å komme tilbake igjen. Om jeg en sjelden gang dro hjem, var det meldinger og anrop (ubesvarte anrop) til langt på natt. Eller han kom på døra, noe jeg syntes var vanskelig da to av mine barn bodde hjemme. Jeg ble helt utslitt av det. Jeg fikk ikke sove, og raste ned i vekt, noe som bekymret mine nærmeste. Men jeg glattet over og sa at det ikke var noe galt.

Jeg har i løpet av et lite år nå, lest mye om psykopati/narsissisme, fulgt nettsider og facebook-sider om samme tema. Jeg er ingen lege/psykolog, og skal ikke gi ut diagnoser. Men hvem kan vel egentlig bedre gjøre det enn noen som har opplevd å være i forhold med slike mennesker? Det er det kanskje ikke så mange leger/psykologer som har vært? Helt sikkert noen, og de skammer seg sikkert like mye som oss andre som har vært utsatt for dem. For det gjør man, man skammer seg. «Hvordan kunne jeg være så dum, så blind, så ufattelig naiv?» Mens man er midt oppe i det ser man overhodet ikke at noe er galt, fordi de gjør noe med oss, et eller annet uforklarlig, men det skjer. Jeg har lært en ting: Lytt alltid til magefølelsen! Den sa meg at jeg skulle droppe dette forholdet allerede etter kort tid, da det begynte å dukke opp ting som ikke var helt bra. Allerede da var han i gang: «Jeg føler at det er noe galt…» og «Jeg får vondt i magen fordi jeg føler at det er noe…» Naiv som jeg var syntes jeg det var fint at han var så følsom, og syntes jo selvfølgelig synd på ham. Da ble det vanskelig å «stikke av». Det viste seg etter hvert at denne følsomheten kun gjaldt ham selv, han brydde seg aldri om hvordan andre hadde det.

I starten av forholdet var han svært opptatt av å få frem hvor gode verdier og meninger han hadde. Blant annet det som omhandlet barna. At vi måtte vente en god stund før de ble involvert, dette var jeg selvsagt enig i. Men allerede etter to-tre uker ble jeg invitert med dem ut for å spise. Det synes ikke jeg er "en god stund". Men jeg takket ja, da noe annet ville blitt tatt veldig negativt. Jeg fikk fort et godt forhold til de to guttene, jeg ble bedt med på fotballkamper, "mekking" av motorsykkel, jeg hjalp til med lekser, kjøring o.s.v.. Og, ikke minst, jeg vasket og ryddet. Jeg møtte også datteren, som bor utenbys, noen ganger. Hun sa at hun nå var glad på farens vegne fordi han hadde hatt det så vanskelig før, men at hun nå så at han hadde det bra. Dette ble også sagt av guttene, det fortalte han meg selv. Den eldste hadde uttalt at han syntes det var bedre å være hos faren når jeg var der. (Guttene var 50/50 hos mor og far) I forbindelse med varslingsaken fremstilte D forholdet mitt til guttene negativt. Det føltes helt forferdelig å sitte foran mine medmusikanter i korpset å måtte forsvare meg mot det. Derfor er dette så viktig for meg å få frem.

Da vanskelighetene i forholdet startet, forholdsvis fort, begynte han å bruke barna som grunn for å be meg komme dit. "... spør etter deg, og lurer på hvor du er. Hva skal jeg si til dem?" Det samme skjedde med antydninger om å flytte inn til meg. Da hadde vi vært sammen i TO måneder! Han begynte også å legge ut om planer han hadde for eiendommen/kennelen. Men i neste sekund tok han på "trist-fjeset" og sa at han aldri ville ha råd til å kjøpe seg inn hos meg. Løsningen på det mente han var at vi flyttet til Mosvik. Der var det mye billigere å kjøpe hus... Da kunne han være mer sammen med datter og barnebarn. Jeg svarte at jeg ikke vil reise fra barna mine, (som omsider bodde i Trondheim etter både studier og jobb langt hjemmefra) jobben min og livet mitt her. Korpset var også en av de viktigste grunnene til å bli her. Med de ordene fra meg var den kvelden ødelagt! 

Etter hvert som ukene gikk ble det flere og flere krav til hvordan jeg skulle/ikke skulle være. Jeg skulle ikke snakke med andre om oss, skulle ikke kjøre motorsykkel med de jeg pleide å kjøre med, det var mildt sagt upopulært at jeg spilte i et annet korps og i tillegg lånte klarinett av en god venn der. Jeg skulle ha med mobilen inn til kundene mine, slik at han kunne ringe. (Der gikk grensen, det gjør man ikke.) Det kom små drypp hele tiden. Han mistenkte at motivet mitt for å se på fotball-VM var noe helt annet enn fotball… Midt oppi den verste tiden, da det nærmet seg slutten, var jeg med ham til Lillehammer ifm. at skolekorpset han dirigerte skulle dit. Dette var helgen etter bryllupet, da den første trusselen kom. På Lillehammer var jobben i MMK igjen i fokus. Leder i MMK hadde vært i kontakt med ham i forhold til arbeidstidsavtale. Han begynte igjen med at han skulle si fra seg jobben, nok en trussel som var rettet mot meg. Jeg burde aldri ha blitt med på denne turen, men dette var noe jeg ble bedt med på ganske tidlig i forholdet, og det var bestilt hotellrom etc. I tillegg hang truslene hans over meg som ei klam klo, så jeg så ingen vei ut av det.

Det ble et mareritt, og allerede lørdag morgen ønsket jeg å ta toget hjem. Han nektet å kjøre meg til stasjonen, og skulket heller unna dirigentjobben for å «passe på» at jeg ikke dro. Han ringte og sa at han var syk. Ikke første gang, og sikkert ikke siste gang, det skjedde. (Det skjedde flere ganger i løpet av våren. Enten som trusler om at han skulle utebli, eller at han faktisk uteble. Med mye meldinger, drama og styr om partiturer etc. Det ble plutselig mitt ansvar.) Selvfølgelig var det som vanlig han det var synd på, og det endte med at han satt gråtende i bilen hele veien hjem. Med begrunnelsen «noe som skjedde i barndommen»… Jeg fikk aldri noen beklagelse for at han nektet å kjøre meg til stasjonen eller at han ødela helgen. Den eneste gangen jeg kan huske at han beklaget noe, var etter en biltur der han truet med å ta livet av oss begge med vill bilkjøring. Jeg var livredd! Han er normalt en svært så rolig sjåfør (irriterende rolig for de som ligger bak…)

Jo, jeg fikk en beklagelse til, men den ble raskt dementert: Det var da jeg kjørte tingene hans hjem til ham fordi han aldri kom og hentet det selv, og jeg ville få det ut. Han var så sint at jeg var redd han ville skade noe eller noen. Han kastet ting ut av varebilen i sinne og dyttet meg unna da jeg ville hjelpe til. Etterpå beklaget han, men syntes likevel at jeg fortjente at han ble sint. Han hadde sett for seg at det skulle ordne seg mellom oss, og skjønte da at det ikke var aktuelt. 

Nok en trussel kom, denne gang i forbindelse med adventskonserten.

Jeg hadde uteblitt fra korpset etter at han kom tilbake fra sykemeldingen som hadde vart siden oppstart i august. Jeg syntes det var svært vanskelig å forholde seg til ham etter alle truslene som hadde kommet i løpet av sommeren og høsten. Jeg ble syk av det tilslutt. (Dette er beskrevet før.) Nå skulle han tvinge meg til å komme tilbake, ved igjen å true med å utebli selv dersom jeg ikke kom. Han skjønte kanskje at det ikke ville se bra ut at jeg forsvant fra korpset, og at det da ville bli spekulasjoner. Da det var en øvelse igjen før konserten, skulle han sykemelde seg. Jeg skrev til ham og spurte om han hadde samvittighet til å droppe konserten når det kun var en øvelse igjen. Han svarte:

Jeg kunne ha krydret hele dette innlegget med historier, meldinger og utdrag fra mailer. Mye av det er så vanskelig og personlig at jeg lar det være, for begges skyld. Jeg har allerede gått langt forbi det jeg egentlig er komfortabel med, men det sier bare hvor viktig jeg synes det er, både å advare andre mot slike og å få frem sannheten. Ingen skal kunne si at «de ikke visste». Mange av de beskrevne hendelsene kan høres ut som bagateller, men når sånne ting skjer hele tiden blir det svært krevende å leve med. Særlig når man alltid får skylden for at det skjer, det gjør noe med ens eget selvbilde og oppfatningen av hva som er riktig og galt...vanskelig å forklare. 

De utsnittene jeg har valgt å ta med handler for det meste om MMK. Det var jo den eneste knappen han kunne trykke på, og det som til syvende og sist ble årsaken til varselet.

(Red. anm.: Kennelen er en bygning på eiendommen der jeg bor. Han brukte å øve der.)

 

Uansett, hvem som har skrevet og sagt hva mellom oss, er det dette som står igjen til slutt: Han er dirigent i et korps, har en overordnet stilling som musikalsk leder og jeg er bare et vanlig medlem i korpset. Det er udiskutabelt at han har brukt sin posisjon til å plage, manipulere, true og trakassere meg. Noe annet virkemiddel enn korpset hadde han ikke. Uten MMK hadde vi vært historie den 8. juni 2018.

Jeg vil til slutt presisere nok en gang at jeg har meldinger og eposter som viser alt jeg har beskrevet her. I tillegg har jeg en god venninne i hans eks, hun har opplevd mye av det samme, (unntatt det som gjelder korps) og kjenner igjen både situasjoner, ordlyden i det han sier/skriver og måten han er på. Jeg kjenner også igjen det hun beskriver. Det hjelper meg til å skjønne hva jeg har opplevd, og ikke minst, funnet meg i.

Så til dere som lurer på hvorfor jeg ikke bare kommer meg videre… Jeg HAR kommet meg videre. Jeg spiller i to korps, og trives kjempegodt. Men det betyr ikke at jeg ikke skal kjempe videre for det jeg tror på. Tvert imot, det har hjulpet meg til å komme videre. Jeg har møtt fantastiske, sterke og flotte mennesker gjennom denne varslingsaken. Jeg kommer aldri til å svikte dem...eller meg selv...igjen!