DIRIGENTEN

 43

SISTE KAPITTEL

Det er på tide å skrive siste kapittel i bloggen. Tidspunktet er ikke tilfeldig. Det er nå 5 år siden jeg valgte å slutte i MMK på grunn av måten jeg ble behandlet på. Varslingssaken som har pågått i 5 år har ødelagt livet mitt i så stor grad at det ikke kan ties om. Jeg har opplevd seksuelle overgrep, trusler, trakassering og deretter gjengjeldelser etter varsling. Norges Musikkorpsforbund har valgt å skyve alt under teppet, slik de har for vane å gjøre med varsler. Korpset har valgt å støtte dirigenten, selv om de har fått bevis som viser hva dirigenten har gjort. De har valgt å kalle det «en privat sak».

Snart skal tusenvis av musikere samles i Trondheim for å konkurrere i NM Janitsjar. Det var i mange år min favoritthelg. Det er det ikke lenger. Mitt liv med korps er ødelagt og avsluttet. Det er det tre grunner til: Dirigenten (innvarslet), MMK og NMF. Det er også tre grunner til at jeg skriver blogg om det som har skjedd:

1. Bidra til at det jeg har opplevd ikke skal skje med flere.

2. Tilbakevise løgner og rykter som er spredd om meg av korpset og innvarslet.

3. Plassere skammen der den hører hjemme.

 

Dere som velger å lese «siste kapittel» skal vite at det koster meg mye å skrive det. I de siste fem årene har livet bestått av å ta en dag av gangen, og prøve å finne lyspunkt i en vond hverdag. Venne meg til livet som ufør og utenfor samfunnet. Klamre meg til det som tross alt gir livet mening. Jeg lever på en måte i to verdener; en god og en dårlig. Det er den dårlige jeg skal dele med dere nå.

 

Siden i juni 2018 har jeg båret på en skam som ikke tilhører meg. En skam som ble påført meg både fysisk og psykisk. En skam som har ført til store lidelser og tap. En skam som blir påført en av fem kvinner. Seksuelt misbruk og overgrep. Det skjer med kvinner i alle aldre og alle samfunnslag. Jeg har sett det som ung jente både i skolekorps og i voksenkorps. Nå har jeg også fått erfare det selv i voksen alder. Og som om det ikke var nok, måtte jeg vente i over to år på å få vite om jeg hadde livmorhalskreft. Det kan man få av å bli smittet av HPV-virus, noe jeg også ble. (Dette varslet jeg ifra om uten å få svar.) Jeg er ikke villig til å bære den skammen lenger. Den skal HAN bære. Korpset skal få dele den skammen med ham. De valgte å overse. De valgte å beskytte ham. De valgte å gjøre gjengjeldelser mot meg etter at jeg varslet.

Norges Musikkorps Forbund har sviktet som organisasjon. Deres rolle har vært høyst kritikkverdig. I så alvorlige saker som min, skal de koble inn politiet eller anbefale meg å gjøre det. De har heller valgt å arbeide mot meg hele veien. Fra januar i 2019 til dags dato.

Jeg skriver helt bevisst at de involverte har valgt å gjøre det de har gjort. Det gjør jeg for å plassere ansvar. Et ansvar som hverken NMF eller korpset har tatt, men helt klart har.

 

Mitt forrige innlegg heter «Kampen for tilværelsen». Det er ingen overdrivelse. Livet mitt besto og består fortsatt av frykt for å møte på noen eller noe som forbindes med korpset eller personer i tilknytning til det. Ikke av redsel for at de skal gjøre eller si noe, men fordi kroppen husker. Kroppen går i full alarmberedskap. Det er slik kompleks PTSD virker på mennesker. Tenk deg at du ikke kan gå i nærbutikken. Du kan ikke ta buss. Ikke gå på konserter. Lista er lang. Livet blir svært begrenset. Sånn har livet mitt vært i fem år nå. Det kommer i tillegg til at jeg ble for syk til å jobbe, og måtte avvikle firmaet mitt. OG, jeg har mistet det som gjennom hele livet mitt har betydd alt for meg; gleden og kjærligheten for musikk.

Det har vært episoder hvor jeg har forlatt butikker uten å handle det jeg skulle fordi medlemmer av korpset har vært der. Jeg har vurdert å flytte fra huset mitt, da sentrale personer i korpset og varslingssaken bor rett ovenfor meg. Jeg blir stadig overvåket, noe som bemerkes også av mine besøkende. Et lite tips til deg som står og spionerer: Når det er mørkt ute og lyst inne synes det veldig godt at du står og følger med. Det er ille når man må plante trær for å slippe å bli beglodd. Jeg har ingenting å skjule, men det er ubehagelig å bli overvåket, spesielt med tanke på den relasjonen vi har etter varslingen. Den samme damen vet også at dirigenten løy til henne i forkant av varselet. Det fortalte hun meg selv. Dette ble det helt stille om da varslingssaken var et faktum. Hun får ta sin del av skammen, sammen med mannen sin som ledet hele korstoget mot meg.

Jeg har tidligere vært en hyppig gjest på korpskonserter og andre konserter. Den gleden er borte. All korpsglede er borte. Siden høsten -22 har jeg hatt permisjon fra mitt nåværende korps. I to år før det ble korpsdriften veldig begrenset av korona. For meg var det en lettelse.  Med den bagasjen jeg hadde med meg var det ikke lett å finne sin plass i et nytt korps. Jeg viser til det jeg har skrevet tidligere om dette.

Jeg ønsker også å ta bort skammen som hefter ved å oppsøke hjelp når livet er på sitt verste. Jeg har i lange perioder i løpet av disse fem årene gått i terapi hos psykolog. Det har vært, og er, tøffe tak, men også positivt. Jeg har lært mye om meg selv, og hvorfor jeg reagerer som jeg gjør. Jeg har gått gjennom traumebehandling etter det jeg har blitt påført av traumer og overgrep i forholdet. Jeg har Kompleks PTSD som følge av dette og varslingssaken. Det er ikke uvanlig at varslere får PTSD, da slike saker ofte er svært inngripende og ødeleggende i en persons liv på de fleste områder. Man har gjerne triggere som setter kroppen i alarmberedskap. Det kan være personer, steder, lyder, lukter o.s.v. For meg er blant annet personer i korpset(MMK) slike triggere. Derfor unngår jeg f.eks. nærbutikken og korpskonserter.  

Jeg har gjennom disse årene stadig følt på en trang til å søke rettferdighet. Dette har vært et gjentagende tema i samtaler med psykologen. Derfor bestemte jeg meg for å ta opp saken igjen, men denne gangen ville jeg fortelle om alt, det aller mest private også. Noe jeg burde gjort for lengst.

Så, i november 2021, etter å ha gitt innvarslet nok en mulighet til å beklage det han har gjort, noe han selvsagt ikke svarte på, sendte jeg et nytt varsel til Malvik Musikkorps. Det ble gjort via varslingsportalen «Mitt varsel» som NMF benytter. Jeg gjengir den delen av varselet som omhandler begrunnelsen for varselet:

Jeg har siden oktober 2018 vært sykemeldt på grunn av denne saken. Jeg har fått helsen min ødelagt og er ute av arbeidslivet, kanskje for godt. Dette er en direkte konsekvens av handlingene til dirigenten og behandlingen jeg fikk av korpset i ettertid. Jeg opplevde gjengjeldelser i form av ekskludering og mobbing.

Grunnen til at jeg velger å klage inn saken nå, er at jeg har vært for syk til å gjøre det tidligere. Det har vært 3 meget tøffe og vanskelige år. Jeg kan imidlertid ikke godta den urett som er gjort og ønsker på denne måten å formidle det, og å søke rettferdighet.

Det er tre ting jeg søker å oppnå med dette:

1. Dirigenten må ta ansvar for sine handlinger.

2. Korpset bør beklage sin behandling av saken og meg.

3. Å få igjen livet mitt til noe i nærheten av det det engang var.

 

Jeg vil med dette be om at saken tas opp til ny vurdering. Det er ønskelig at Malvik Musikkorps mottar saken via varslingsutvalget i NMF.

 

Fra jeg varslet, den 04.11.21, tok det fire måneder før det første møtet med korpset. Den ene uken skal jeg ta på min kappe, da korpset ville stille med en person som jeg ikke klarte å møte på grunn av den forrige varslingen. (Triggerperson) De gikk til slutt med på å bytte henne ut. De ville også holde møtet på det stedet hvor de øver og hvor varslingsmøtene ble holdt etter første varsling, noe som for meg var helt uaktuelt. Det sier meg noe om deres mangel på empati. I tillegg til at møtested var en av punktene under gjengjeldelser. Jeg fikk låne et rom på biblioteket, nøytral grunn.

Jeg skal ikke gå inn på alle punktene som ble varslet inn som gjengjeldelser. Et par av punktene ble beklaget på ett av de to møtene vi hadde, men ble aldri nevnt i vedtaket. Der frifant de seg selv for alt jeg varslet inn. De hadde etter sigende hatt flere møter med medlemmer som var omtalt i varselet, men ingen «husket» å ha gjort eller sagt noe galt. Det kalles selektiv hukommelse. Jeg kan forsikre om at JEG husker alt som ble sagt og gjort i denne tiden. Hele livet mitt handlet om varslingssaken, overgrepene og alt rundt det i denne tiden.

På det første møtet gikk jeg gjennom saken på nytt samt at jeg fortalte om overgrepene og det som skjedde rundt det. Jeg gikk også gjennom punktene for gjengjeldelser. Jeg ba om at korpset beklaget hvordan de hadde behandlet meg og saken i 2019 og i tiden etterpå. Om det skulle være noe jeg har angret på i forbindelse med varselet i 2019, er det at jeg var så naiv at jeg godtok alt som ble sagt og gjort fra korpsets side. Blant annet at jeg ikke skulle ta med noe av privat art i varselet. Jeg har i ettertid skjønt at det gjaldt bare for meg. Det ble satt frem påstander om meg som var blank løgn. Dette kommer jeg tilbake til.

Møtet ble en stor påkjenning for meg. Samtidig var det viktig å få frem sannheten, så jeg følte at jeg ikke hadde noe annet valg. Det er vanskelig å blottstille seg for mennesker som du innerst inne vet ikke vil deg noe godt. I begge møtene deltok styreleder og en fra styret i korpset.

Allerede fra første stund i det første møtet og gjennom det andre møtet, ble det tydelig at deres strategi var «good cop/bad cop». Lederen var den gode, som til dels var forståelsesfull og nesten hyggelig. Han beklaget til og med det han hadde gjort, som var å spre rykter om at jeg hadde kjærlighetssorg. Han var også enig i et annet punkt jeg hadde varslet inn som gjengjeldelse. Altså innrømmet han to av punktene i varselet. Den andre utsendte fra styret var tydelig «the bad cop». I det første møtet forholdt han seg noenlunde rolig, men i det andre møtet hadde han bestemt seg for at han skulle «ta» meg, til tross for alt som har blitt påført meg av skade og sykdom, og til tross for all dokumentasjon som er fremlagt på det. Derfor bestemte jeg meg for å sende dette brevet til korpset i etterkant av møtene og vedtaket fra styret. Navn er fjernet/erstattet med titler.

---------------------------------------------------------------------------------------------------

Til styret i MMK

 

Vedrørende informasjonsmøte den 8. juni 2022

Jeg ble innkalt til dette møtet med denne agendaen:

«I dette møtet vi vil informere om status etter at vi har fulgt opp det som kom fram i det forrige møtet, og som er beskrevet i referatet, inklusive dine suppleringer.»

Jeg ble i starten av møtet gjort oppmerksom på at det ikke ville bli skrevet referat, da møtet kun var ment for å informere meg om videre saksgang og tilbakemeldinger etter kontradiksjon. Det kom også noen ulne formuleringer om at de ikke ønsket å finne det igjen i en blogg senere…

Jeg har ikke skrevet referat, men jeg kan ikke la være å kommentere noen av påstandene som styremedlemmet fremla på vegne av korpset. De kan ikke stå uimotsagt. Jeg vil også kommentere måten dette ble gjort på.

Jeg har informert MMK om min helsetilstand som er svært dårlig, nettopp på grunn av den behandlingen jeg har fått av MMK og innvarslet. Dette er udiskutabelt og et faktum. Likevel blir jeg behandlet som om det er jeg som er «skurken» i saken. Styremedlemmet har en svært fiendtlig tone overfor meg og angriper meg på flere punkter. Dette er slik både jeg og min tillitsperson opplevde det. Han bruker flere ganger bloggen jeg har skrevet, som er min personlige historie og sannheten om det som har skjedd, til å beskylde meg for ærekrenkelser overfor personer i MMK. Dette medfører ikke riktighet. Bloggen handler i liten grad om enkeltpersoner, bortsett fra innvarslet, noe som er helt naturlig. Han er årsaken til all denne elendigheten!

Når det gjelder vedleggene som jeg får kritikk for å ha lagt ved, er det vel slik at jeg bestemmer hva jeg ønsker skal legges frem. Jeg fikk også påpakning for å ha lagt ved et brev fra en medmusikant. Dette var et brev som både MMK og jeg fikk i 2019, altså var det kun en påminnelse, da det står noen punkter av betydning der. At hun velger å si at hun ikke står bak det lenger, forandrer ikke det som sto der i 2019. Hun og jeg er ikke venner etter at jeg kuttet all kontakt etter gjentagende stygge kommentarer både fra henne og kjæresten. Dette var også noe som ble en byrde for meg, i tillegg til alt det andre. Jeg reagerte også på hennes utnyttelse av han, og en del andre ting, og valgte å avslutte vennskapet. Det er vel hovedgrunnen til at hun nå sier at hun ikke står bak det lenger. Jeg er ikke overrasket. Men det endrer som sagt ikke innholdet i brevet.

Når det gjelder vedleggene fra innvarsledes ekskjæreste, er det viktig for meg å få frem hva slags type innvarslet er. At hun aldri har fått svar viser, for meg, mangel på folkeskikk. I stedet er det jeg som blir angrepet for å ha lagt ved disse vedleggene, noe jeg er i min fulle rett til å gjøre.

Vedlegget fra en annen medmusikant ble ikke nevnt, men det er vel fordi det bekrefter noe dere ikke vil forholde dere til. Styremedlemmets kommentar til min sax-venninne om at jeg fikk den forrige dirigenten sparket, er det ingen av de to som «husker». Jeg kan fortelle at jeg husker alt som ble sagt, da MMK og varslingsaken var alt jeg tenkte på i denne forferdelige tiden!

(Red.anm.: Denne saken er beskrevet i bloggen tidligere, og vedlegget inneholdt bevis for hvem som ønsket å bli kvitt dirigenten, og som tok initiativ til det. Dette dreier seg om dirigenten FØR den innvarslede dirigenten.)

Når det gjelder uniformen etc. ba jeg om å få fred grunnet helsen min. Likevel kom det flere telefoner og mailer. Styremedlemmet prøvde selv å ringe meg to ganger. Jeg vet at medmusikant ikke fikk noen spørsmål om det samme selv etter at hun sluttet. Dette bekreftet hun i en samtale på HMK sin nyttårskonsert i januar 2020. Jeg fikk også kritikk for at jeg leverte uniformen først nå på møtet. Selv om dere vet om min helsesituasjon, og at enhver kontakt med MMK ville vært en for stor belastning i disse årene. Jeg har heller ikke stolt nok på dere til å la noen andre levere den. Vurderte en stund å levere den via advokat, men valgte å legge den unna for å slippe å forholde meg til det, pga helsen min. Dette er bare nok et punkt hvor dere ikke viser NOEN FORSTÅELSE for hva dere har gjort!

Styremedlem var tydelig irritert og ute etter «å ta meg» pga bloggen. Han mente at det var verre å få noen til å ønske å beklage noe (husker ikke eksakt ordlyd her) ettersom jeg hadde skrevet det jeg gjorde i bloggen. Da er det faktisk sånn at det er akkurat det som står i bloggen de bør beklage. Det er sannheten om det som skjedde, og hvis de ikke tåler å høre sannheten, bør de gå i seg selv. Det er ingen løsning på noe av det som har skjedd å angripe meg for å fortelle min historie.

I den siste varslingen på dirigenten, som dere nekter å behandle, kommer det frem nye opplysninger, til dels svært grove hendelser. Det gjelder ikke bare meg. Dere er også informert om «tafsing» på en ung dame i korpset. Dette vil følge saken videre når den blir anket. Dette tjener verken innvarslet eller MMK. Dere fikk med den nye varslingen en mulighet til å rette opp i den uretten som har skjedd, det har dere foreløpig valgt å si nei til.

Det er kun på to punkter dere velger å beklage. Det ene er møtested for varslingsmøtene. Og så er det leder som beklager sine uttalelser angående at jeg skulle ha kjærlighetssorg. Det setter jeg pris på at han gjør. Men det ble dessverre til et rykte som til slutt ble en sannhet for mange i MMK. Dette var noe som også innvarslet prøvde å spre rundt seg, mens sannheten var at det var han selv som hadde det. Det sa han flere ganger til meg, i all sin selvmedlidenhet.

Styremedlemmet hevder også at jeg ble ivaretatt i korpset under/etter varslingen, det er ikke opp til han/dere å avgjøre. Jeg ble ikke ivaretatt, og det har ingen hensikt å fortelle meg at jeg ble det. Leder for MMK under første varsling gjorde ikke saken bedre ved å omtale saken på årsmøtet. Varslingsaker skal behandles konfidensielt. Dette samtidig med at jeg ble plassert i et møterom til skue for alle, gjorde saken svært lite konfidensiell!

Konklusjonen er at dere nekter på alle punkter, unntatt når det gjelder møterom og leders uttalelser. (Noen av punktene som jeg skrev i referatet var det ingen tilbakemelding på, uvisst av hvilken grunn) Leder sa flere ganger at han ønsker å finne en løsning på varslingsakene. Det får jeg ikke til å stemme med det styremedlemmet har sagt/gjennomgått på møtet. Dere hevder også at man må gi på begge sider… Hva skal jeg gi dere mer enn helsen min, jobben min, spillegleden og alt annet dere har ødelagt for meg? Når skal dere se virkeligheten i øynene? Dette er deres og innvarslet sin siste mulighet til å beklage, og MMK til å sørge for at han aldri kommer tilbake til MMK. Uten det vil saken forfølge dere videre. Leder fortalte også at innvarslet kom til ham for å spørre om «råd» i forbindelse med en varsling til hans arbeidsgiver. Dette har vel ikke annet formål enn å prøve å sverte meg. Jeg vet hvordan han opererer. Det er ikke normalt å ta opp slikt med en annen arbeidsgiver (MMK), hvis man da ikke har en agenda. Det bør heller være til bekymring for dere at han bryter taushetsplikten og dermed norsk lov.

 

Jeg vil tilslutt si at jeg satte pris på samtalen med leder etter at styremedlemmet forlot møtet. Så kan jeg bare håpe at resten av styret er like interessert i å finne en vei ut av dette som han er. Særlig nå som våre nye dirigenter er kompiser og ønsker å samarbeide i fremtiden. (Red.anm.: Dette var noe leder sa på møtet, altså ikke verifisert av andre.)

 

Med hilsen

Line Wemundstad

----------------------------------------------------------------------------------------------------

 

 

Jeg vil nå gå over til å skrive om NMF sin rolle i disse varslingene. Jeg snakker til alle når jeg sier at vi må slutte å være så naive at vi tror på at det ikke finnes alvorlige varslingssaker i korpsforbundet når det finnes i alle andre organisasjoner. Både i politiske partier, i Forsvaret, i Idrettsforbundet og i de fleste andre organisasjoner kommer det stadig frem alvorlige saker. Norges musikkorpsforbund er intet unntak, men de nekter å behandle sakene, og hevder at de ikke finnes.

Det første varselet jeg sendte er godt beskrevet tidligere i bloggen. Det andre, som jeg nå skal fortelle om er vesentlig mer alvorlig. Etter at korpset «frifant» seg selv for gjengjeldelser etter varsling og nektet å behandle det andre varselet og punktet som omhandlet dirigenten, anket jeg til Forbundsstyret i NMF. Noe som er riktig tjenestevei. Jeg ble igjen motarbeidet, og fikk beskjed om at saken allerede var behandlet og at det ikke forelå nye opplysninger i saken. Igjen nektet de å behandle en sak uten å innkalle til et møte eller innhente dokumentasjon. Jeg sendte likevel inn dokumentasjon på nye opplysninger, og ba om at saken ble anket til Forbundsstyret. Verken gjengjeldelser etter varsling eller de nye opplysningene vedrørende dirigenten var behandlet før. Jeg hadde på dette tidspunktet også anmeldt overgrepene til politiet, noe som jeg i etterkant ble oppfordret til å gjøre   av HR ansvarlig i NMF. Den oppfordringen kom alt for sent, tatt i betraktning at dette står i retningslinjene til NMF.

Jeg sendte anken den 22.11.22, deretter måtte jeg purre på svar etter en måned. Jeg tok også kontakt med «Mitt varsel» som er varslingsplattformen som NMF bruker. De opplyste at man bør kunne få svar innen fem dager. Den 22.12.22 fikk jeg svar fra HR ansvarlig, om at de skulle behandle saken i varslingsutvalget i januar-23, og at jeg skulle få svar i løpet av februar. Saken skulle altså ikke behandles i Forbundsstyret, instansen som jeg hadde anket til. Februar kom, det gjorde mars og april også. Da var tålmodigheten slutt, så jeg etterlyste svar den 20.04.23. Den henvendelsen fikk jeg aldri svar på.

Nå kommer det som for meg viser total mangel på respekt, total mangel på folkeskikk og total mangel på sømmelighet og forståelse. Det kommer aldri noe svar fra NMF.

Den 03.06.23 får jeg gjennom min bistandsadvokat høre via politiavhør av innvarslet at saken min er avsluttet hos NMF. Hvorfor vet han det? Bistandsadvokaten har aldri vært innblandet i den delen som gjelder korpset og forbundet, selv om saken selvsagt er kompleks og det gjør det vanskelig å komme utenom denne forbindelsen. Som jeg har skrevet tidligere; hadde det ikke vært for korpset, hadde dette forholdet vært historie kort tid etter at vi møttes. Eller enda bedre; vi hadde ikke møttes!

Uansett, det var ikke gjennom bistandsadvokaten jeg skulle fått vite utfallet av anken etter varselet, det skulle NMF informert om. At jeg varslet inn korpset for gjengjeldelser mot meg etter varsling er taushetsbelagt, og skal ikke komme andre for øret. Innvarslet er i denne sammenheng en utenforstående og skal ikke inneha den informasjonen. Så i tillegg til at NMF ikke svarer meg, velger de å bryte taushetsplikten. Det er alvorlig. Varsling skal være trygt for alle.

Da jeg fikk vite om dette fra bistandsadvokaten tok jeg kontakt med «Mitt varsel» igjen. Jeg fortalte hva som hadde skjedd, og at jeg aldri hadde fått svar på anken til Forbundsstyret. Kort tid etter at jeg ringte til «Mitt varsel» kom det svar fra NMF. Da hadde det gått mange måneder uten at jeg hadde fått svar, selv om jeg etterspurte det. Eneste grunn til at jeg fikk svar var at jeg varslet «Mitt varsel».

Hei

Viser til din henvendelse. Beklager at det har tatt lang tid å svare deg.
Etter vår vurdering, kan vi ikke se at det fremkommer nye opplysninger i saken som endrer vårt tidligere standpunkt.

Vi anser saken som avsluttet.

Vi gjør oppmerksom på at dersom vi likevel videre mottar henvendelser fra deg i saken, vil disse bli videresendt til vår advokat  for håndtering. Hans e post adresse er toe@stiegler.no.

Vh HR ansvarlig NMF/administrator Varslingsportal NMF.

Jeg vet fortsatt ikke om saken ble behandlet i Forbundsstyret eller i varslingsutvalget, eller om den i det hele tatt ble behandlet. Jeg spurte den 03.07.23 om når saken ble behandlet i Forbundsstyret, da det var dit jeg anket. Det har hverken HR ansvarlig eller advokaten svart på.

 

Jeg skrev i et avsnitt lenger opp om påstander om meg som var blank løgn. Jeg har gjennom behandling av saken i rettsvesenet fått tilgang til å høre alle påstandene som ble framsatt i politiavhøret av innvarslet. Jeg ønsker ikke å gå i detalj rundt det som omhandler overgrep. Men bare så det er sagt igjen; det var ingenting frivillig i det som skjedde mellom innvarslet og meg!

Jeg finner meg ikke i at det spres løgner og usannheter om meg, og dersom dette er bakgrunnen for korpsets valg/vedtak, vil jeg bare si: Dere har blitt grundig lurt av innvarslet. Han har fabrikkert en haug med usannheter og servert dem på gullfat til dere. Nå har også jeg endelig fått vite hva han har sagt. Dog ikke av dere som jeg burde fått vite det av, slik at jeg hadde kunnet forsvare meg selv. Flere av påstandene går på meg som person og på min integritet. Blant annet skal jeg ha «sendt stygge meldinger til datteren» til innvarslet. Henne har jeg møtt et par ganger. Vi hadde hyggelige samtaler hvor hun blant annet sa at hun var glad for at faren hadde truffet meg. Ikke ett eneste negativt ord er blitt sagt. Det har aldri vært noe skriftlig kommunikasjon mellom oss. Dessuten har jeg ikke for vane å sende stygge meldinger til folk. Det vet alle som kjenner meg.

Jeg skal også ha «utnyttet en person som ikke er i stand til å ta vare på seg selv». Denne personen er jeg økonomisk verge for. Hen har en nær relasjon til meg og familien min, og hen har sett hvordan varslingssaken har påvirket meg i fem år. Hen reagerte sterkt på uttalelsene til innvarslet og føler seg fornærmet og degradert.

Jeg skal også ha blitt «nektet å fortsette i fire forskjellige korps etter at jeg sluttet i MMK, og får heller ikke fortsette i MMK». Den eneste grunnen jeg kan se for å sette ut slike rykter er å sverte meg. Det finner jeg meg ikke i. Derfor er det viktig for meg å dementere løgnene.

Aller først: Jeg sluttet i MMK på grunn av varslingssaken, og har aldri tenkt meg tilbake dit. Jeg spilte i flere år i to korps. Det andre korpset som jeg spilte i da jeg varslet sluttet jeg i da de lovte å engasjere seg i saken min, men sviktet. De skrev ett brev til generalsekretæren i NMF, fikk et svadabrev tilbake, slik alle får, og stoppet engasjementet etter det. Regner med det var takken for at jeg kjørte fra Malvik til Melhus mandag etter mandag for å hjelpe «gammelkorpset» gjennom mange år med en ekstra klarinettstemme. Da takket jeg for meg, men har aldri hørt et ord om at jeg ikke er velkommen.

Så hadde jeg en liten periode i et bykorps fordi jeg ikke ville provosere MMK med å starte i nabokorpset i samme kommune under varslingsbehandlingen. (Både lege og psykolog oppfordret meg sterkt til å fortsette å spille i korps, så det ble viktig for meg å prøve å opprettholde det.) Veldig trivelig gjeng, men det er uansett enklest å spille i egen kommune, og med folk man kjenner litt fra før. Jeg forklarte situasjonen til leder i bykorpset, fikk en hyggelig mail tilbake, og ble såvisst ikke jaget på dør der heller.  Jeg er heller ikke blitt kastet ut av mitt nåværende korps, men har hatt permisjon siden høsten-22. Selvvalgt, i den grad man kan kalle det selvvalgt tatt i betraktning hvorfor jeg ikke spiller klarinett lenger. Altså har jeg spilt i to korps etter MMK og aldri blitt nektet å spille i noen av dem eller andre korps. Jeg har tvert imot blitt invitert til å spille i andre korps.

 

Jeg har svømt rundt i et følelseshav i fem år. Dette siste blogginnlegget er en slags avslutning på de årene. Her finner man sorg, hjelpeløshet, sinne, forundring, noe som grenser til hat, ettertenksomhet og alt innimellom. Noen får de stikkene de fortjener, og jeg håper dere tar dem til dere akkurat slik de er ment. Noen av dere er ikke i stand til det, det har jeg skjønt. For dere som har litt samvittighet og ønsker endring, er det kanskje håp om at korpslivet i fremtiden blir et bedre sted å være for andre enn det har vært for meg de siste årene. Det er mitt ønske at alt dette ikke har vært forgjeves. Men da må hele NMF systemet gjennom en kjempestor oppvask. Få ut alle som sakte dreper organisasjonen fra innsiden. Finn frem til ildsjelene som ikke kun er ute etter egen vinning og er der for å dyrke sitt ego. Politikere som bruker NMF som en plattform for å oppnå noe annet. Få bort gutteklubben som tillater at dette får fortsette, de er like farlige. Disse som «så gjerne vil snakke om varsling», men som motarbeider det mest av alle. Har møtt noen sånne. Til og med advokater som bruker tittelen sin til å skremme oss til taushet. Dere er en skam for både advokatstanden og NMF. Har dere ingen yrkesstolthet…?

DET ER IKKE BEDRE I NMF ENN I ANDRE ORGANISASJONER! Få det inn, ta det til etterretning og rydd opp. Slutt å fei ting under teppet. Jeg snakker til både generalsekretær og president. Slik som dere har behandlet meg og andre varslere burde dere vært kastet ut for lengst. Alt som står i møtereferatet fra møtet jeg deltok i, stemmer. Det er ingen overdrivelser og usannheter, det er tvert imot mye verre enn det som kommer frem i referatet og i mitt siste innlegg. Det er fordi vi må skåne oss selv, fordi VI har blitt skurkene og bråkmakerne. De som egentlig er skurkene går fri, og de får god hjelp av andre med uhederlige hensikter.

Det har vært svært tøffe men også lærerike år. Jeg har lært mye om maktkamp, jeg har gjennomskuet mange og jeg har skjønt hvor utrolig naiv jeg var. Jeg prøvde å redde alle parter, men ble tilslutt den som mistet alt.

Den dagen dere i Malvik Musikkorps forstår hvor mye jeg har ofret for dere håper jeg at dere skammer dere inderlig. Både dere som har vært ledere gjennom varslingene, dere som har sittet i styret under varslingsbehandlingene og alle dere andre som på en eller annen måte vet noe om det som skjedde. Jeg vet at dere vet. Jeg er ferdig med å bære skammen for dere, dirigenten og NMF. Jeg er ferdig med korps og jeg er ferdig med skammen. Den er deres!