43
SISTE KAPITTEL
Det er på tide å skrive siste kapittel i bloggen. Tidspunktet er ikke
tilfeldig. Det er nå 5 år siden jeg valgte å slutte i MMK på grunn av måten jeg
ble behandlet på. Varslingssaken som har pågått i 5 år har ødelagt livet mitt i
så stor grad at det ikke kan ties om. Jeg har opplevd seksuelle overgrep,
trusler, trakassering og deretter gjengjeldelser etter varsling. Norges
Musikkorpsforbund har valgt å skyve alt under teppet, slik de har for vane å
gjøre med varsler. Korpset har valgt å støtte dirigenten, selv om de har fått bevis
som viser hva dirigenten har gjort. De har valgt å kalle det «en privat sak».
Snart skal tusenvis av musikere samles i Trondheim for å konkurrere i
NM Janitsjar. Det var i mange år min favoritthelg. Det er det ikke lenger. Mitt
liv med korps er ødelagt og avsluttet. Det er det tre grunner til: Dirigenten
(innvarslet), MMK og NMF. Det er også tre grunner til at jeg skriver blogg om
det som har skjedd:
1. Bidra til at det jeg har opplevd ikke skal skje med flere.
2. Tilbakevise løgner og rykter som er spredd om meg av korpset og
innvarslet.
3. Plassere skammen der den hører hjemme.
Dere som velger å lese «siste kapittel» skal vite at
det koster meg mye å skrive det. I de siste fem årene har livet bestått av å ta
en dag av gangen, og prøve å finne lyspunkt i en vond hverdag. Venne meg til
livet som ufør og utenfor samfunnet. Klamre meg til det som tross alt gir livet
mening. Jeg lever på en måte i to verdener; en god og en dårlig. Det er den
dårlige jeg skal dele med dere nå.
Siden i juni 2018 har jeg båret på en skam som ikke
tilhører meg. En skam som ble påført meg både fysisk og psykisk. En skam som
har ført til store lidelser og tap. En skam som blir påført en av fem kvinner.
Seksuelt misbruk og overgrep. Det skjer med kvinner i alle aldre og alle
samfunnslag. Jeg har sett det som ung jente både i skolekorps og i voksenkorps.
Nå har jeg også fått erfare det selv i voksen alder. Og som om det ikke var
nok, måtte jeg vente i over to år på å få vite om jeg hadde livmorhalskreft.
Det kan man få av å bli smittet av HPV-virus, noe jeg også ble. (Dette varslet
jeg ifra om uten å få svar.) Jeg er ikke villig til å bære den skammen lenger.
Den skal HAN bære. Korpset skal få dele den skammen med ham. De valgte å
overse. De valgte å beskytte ham. De valgte å gjøre gjengjeldelser mot meg
etter at jeg varslet.
Norges Musikkorps Forbund har sviktet som
organisasjon. Deres rolle har vært høyst kritikkverdig. I så alvorlige saker
som min, skal de koble inn politiet eller anbefale meg å gjøre det. De har
heller valgt å arbeide mot meg hele veien. Fra januar i 2019 til dags dato.
Jeg skriver helt bevisst at de involverte har valgt å
gjøre det de har gjort. Det gjør jeg for å plassere ansvar. Et ansvar som
hverken NMF eller korpset har tatt, men helt klart har.
Mitt forrige innlegg heter «Kampen for tilværelsen».
Det er ingen overdrivelse. Livet mitt besto og består fortsatt av frykt for å
møte på noen eller noe som forbindes med korpset eller personer i tilknytning
til det. Ikke av redsel for at de skal gjøre eller si noe, men fordi kroppen
husker. Kroppen går i full alarmberedskap. Det er slik kompleks PTSD virker på
mennesker. Tenk deg at du ikke kan gå i nærbutikken. Du kan ikke ta buss. Ikke
gå på konserter. Lista er lang. Livet blir svært begrenset. Sånn har livet mitt
vært i fem år nå. Det kommer i tillegg til at jeg ble for syk til å jobbe, og
måtte avvikle firmaet mitt. OG, jeg har mistet det som gjennom hele livet mitt
har betydd alt for meg; gleden og kjærligheten for musikk.
Det har vært episoder hvor jeg har forlatt butikker
uten å handle det jeg skulle fordi medlemmer av korpset har vært der. Jeg har
vurdert å flytte fra huset mitt, da sentrale personer i korpset og varslingssaken
bor rett ovenfor meg. Jeg blir stadig overvåket, noe som bemerkes også av mine
besøkende. Et lite tips til deg som står og spionerer: Når det er mørkt ute og
lyst inne synes det veldig godt at du står og følger med. Det er ille når man
må plante trær for å slippe å bli beglodd. Jeg har ingenting å skjule, men det
er ubehagelig å bli overvåket, spesielt med tanke på den relasjonen vi har
etter varslingen. Den samme damen vet også at dirigenten løy til henne i
forkant av varselet. Det fortalte hun meg selv. Dette ble det helt stille om da
varslingssaken var et faktum. Hun får ta sin del av skammen, sammen med mannen
sin som ledet hele korstoget mot meg.
Jeg har tidligere vært en hyppig gjest på
korpskonserter og andre konserter. Den gleden er borte. All korpsglede er
borte. Siden høsten -22 har jeg hatt permisjon fra mitt nåværende korps. I to år
før det ble korpsdriften veldig begrenset av korona. For meg var det en
lettelse. Med den bagasjen jeg hadde med
meg var det ikke lett å finne sin plass i et nytt korps. Jeg viser til det jeg
har skrevet tidligere om dette.
Jeg ønsker også å ta bort skammen som hefter ved å
oppsøke hjelp når livet er på sitt verste. Jeg har i lange perioder i løpet av
disse fem årene gått i terapi hos psykolog. Det har vært, og er, tøffe tak, men
også positivt. Jeg har lært mye om meg selv, og hvorfor jeg reagerer som jeg
gjør. Jeg har gått gjennom traumebehandling etter det jeg har blitt påført av
traumer og overgrep i forholdet. Jeg har Kompleks PTSD som følge av dette og varslingssaken.
Det er ikke uvanlig at varslere får PTSD, da slike saker ofte er svært inngripende
og ødeleggende i en persons liv på de fleste områder. Man har gjerne triggere
som setter kroppen i alarmberedskap. Det kan være personer, steder, lyder,
lukter o.s.v. For meg er blant annet personer i korpset(MMK) slike triggere.
Derfor unngår jeg f.eks. nærbutikken og korpskonserter.
Jeg har gjennom disse årene stadig følt på en trang
til å søke rettferdighet. Dette har vært et gjentagende tema i samtaler med
psykologen. Derfor bestemte jeg meg for å ta opp saken igjen, men denne gangen
ville jeg fortelle om alt, det aller mest private også. Noe jeg burde gjort for
lengst.
Så, i november 2021, etter å ha gitt innvarslet nok en
mulighet til å beklage det han har gjort, noe han selvsagt ikke svarte på, sendte
jeg et nytt varsel til Malvik Musikkorps. Det ble gjort via varslingsportalen «Mitt
varsel» som NMF benytter. Jeg gjengir den delen av varselet som omhandler
begrunnelsen for varselet:
Jeg
har siden oktober 2018 vært sykemeldt på grunn av denne saken. Jeg har fått
helsen min ødelagt og er ute av arbeidslivet, kanskje for godt. Dette er en
direkte konsekvens av handlingene til dirigenten og behandlingen jeg fikk av
korpset i ettertid. Jeg opplevde gjengjeldelser i form av ekskludering og
mobbing.
Grunnen
til at jeg velger å klage inn saken nå, er at jeg har vært for syk til å gjøre
det tidligere. Det har vært 3 meget tøffe og vanskelige år. Jeg kan imidlertid
ikke godta den urett som er gjort og ønsker på denne måten å formidle det, og å
søke rettferdighet.
Det
er tre ting jeg søker å oppnå med dette:
1.
Dirigenten må ta ansvar for sine handlinger.
2.
Korpset bør beklage sin behandling av saken og meg.
3.
Å få igjen livet mitt til noe i nærheten av det det engang var.
Jeg
vil med dette be om at saken tas opp til ny vurdering. Det er ønskelig at
Malvik Musikkorps mottar saken via varslingsutvalget i NMF.
Fra jeg varslet, den 04.11.21, tok det fire måneder
før det første møtet med korpset. Den ene uken skal jeg ta på min kappe, da
korpset ville stille med en person som jeg ikke klarte å møte på grunn av den
forrige varslingen. (Triggerperson) De gikk til slutt med på å bytte henne ut.
De ville også holde møtet på det stedet hvor de øver og hvor varslingsmøtene
ble holdt etter første varsling, noe som for meg var helt uaktuelt. Det sier
meg noe om deres mangel på empati. I tillegg til at møtested var en av punktene
under gjengjeldelser. Jeg fikk låne et rom på biblioteket, nøytral grunn.
Jeg skal ikke gå inn på alle punktene som ble varslet
inn som gjengjeldelser. Et par av punktene ble beklaget på ett av de to møtene
vi hadde, men ble aldri nevnt i vedtaket. Der frifant de seg selv for alt jeg
varslet inn. De hadde etter sigende hatt flere møter med medlemmer som var
omtalt i varselet, men ingen «husket» å ha gjort eller sagt noe galt. Det
kalles selektiv hukommelse. Jeg kan forsikre om at JEG husker alt som ble sagt
og gjort i denne tiden. Hele livet mitt handlet om varslingssaken, overgrepene
og alt rundt det i denne tiden.
På det første møtet gikk jeg gjennom saken på nytt
samt at jeg fortalte om overgrepene og det som skjedde rundt det. Jeg gikk også
gjennom punktene for gjengjeldelser. Jeg ba om at korpset beklaget hvordan de
hadde behandlet meg og saken i 2019 og i tiden etterpå. Om det skulle være noe
jeg har angret på i forbindelse med varselet i 2019, er det at jeg var så naiv
at jeg godtok alt som ble sagt og gjort fra korpsets side. Blant annet at jeg
ikke skulle ta med noe av privat art i varselet. Jeg har i ettertid skjønt at
det gjaldt bare for meg. Det ble satt frem påstander om meg som var blank løgn.
Dette kommer jeg tilbake til.
Møtet ble en stor påkjenning for meg. Samtidig var det
viktig å få frem sannheten, så jeg følte at jeg ikke hadde noe annet valg. Det
er vanskelig å blottstille seg for mennesker som du innerst inne vet ikke vil
deg noe godt. I begge møtene deltok styreleder og en fra styret i korpset.
Allerede fra første stund i det første møtet og
gjennom det andre møtet, ble det tydelig at deres strategi var «good cop/bad
cop». Lederen var den gode, som til dels var forståelsesfull og nesten hyggelig.
Han beklaget til og med det han hadde gjort, som var å spre rykter om at jeg
hadde kjærlighetssorg. Han var også enig i et annet punkt jeg hadde varslet inn
som gjengjeldelse. Altså innrømmet han to av punktene i varselet. Den andre
utsendte fra styret var tydelig «the bad cop». I det første møtet forholdt han
seg noenlunde rolig, men i det andre møtet hadde han bestemt seg for at han
skulle «ta» meg, til tross for alt som har blitt påført meg av skade og sykdom,
og til tross for all dokumentasjon som er fremlagt på det. Derfor bestemte jeg
meg for å sende dette brevet til korpset i etterkant av møtene og vedtaket fra
styret. Navn er fjernet/erstattet med titler.
---------------------------------------------------------------------------------------------------
Til styret i MMK
Vedrørende
informasjonsmøte den 8. juni 2022
Jeg ble innkalt til dette møtet med denne agendaen:
«I dette møtet vi vil informere om status etter
at vi har fulgt opp det som kom fram i det forrige møtet, og som er beskrevet i
referatet, inklusive dine suppleringer.»
Jeg ble i starten av møtet
gjort oppmerksom på at det ikke ville bli skrevet referat, da møtet kun var
ment for å informere meg om videre saksgang og tilbakemeldinger etter
kontradiksjon. Det kom også noen ulne formuleringer om at de ikke ønsket å
finne det igjen i en blogg senere…
Jeg har ikke skrevet
referat, men jeg kan ikke la være å kommentere noen av påstandene som
styremedlemmet fremla på vegne av korpset. De kan ikke stå uimotsagt. Jeg vil
også kommentere måten dette ble gjort på.
Jeg har informert MMK
om min helsetilstand som er svært dårlig, nettopp på grunn av den behandlingen
jeg har fått av MMK og innvarslet. Dette er udiskutabelt og et faktum. Likevel
blir jeg behandlet som om det er jeg som er «skurken» i saken. Styremedlemmet
har en svært fiendtlig tone overfor meg og angriper meg på flere punkter. Dette
er slik både jeg og min tillitsperson opplevde det. Han bruker flere ganger
bloggen jeg har skrevet, som er min personlige historie og sannheten om det som
har skjedd, til å beskylde meg for ærekrenkelser overfor personer i MMK. Dette
medfører ikke riktighet. Bloggen handler i liten grad om enkeltpersoner,
bortsett fra innvarslet, noe som er helt naturlig. Han er årsaken til all denne
elendigheten!
Når det gjelder
vedleggene som jeg får kritikk for å ha lagt ved, er det vel slik at jeg
bestemmer hva jeg ønsker skal legges frem. Jeg fikk også påpakning for å ha
lagt ved et brev fra en medmusikant. Dette var et brev som både MMK og jeg fikk
i 2019, altså var det kun en påminnelse, da det står noen punkter av betydning der.
At hun velger å si at hun ikke står bak det lenger, forandrer ikke det som sto
der i 2019. Hun og jeg er ikke venner etter at jeg kuttet all kontakt etter
gjentagende stygge kommentarer både fra henne og kjæresten. Dette var også noe
som ble en byrde for meg, i tillegg til alt det andre. Jeg reagerte også på
hennes utnyttelse av han, og en del andre ting, og valgte å avslutte
vennskapet. Det er vel hovedgrunnen til at hun nå sier at hun ikke står bak det
lenger. Jeg er ikke overrasket. Men det endrer som sagt ikke innholdet i
brevet.
Når det gjelder
vedleggene fra innvarsledes ekskjæreste, er det viktig for meg å få frem hva
slags type innvarslet er. At hun aldri har fått svar viser, for meg, mangel på
folkeskikk. I stedet er det jeg som blir angrepet for å ha lagt ved disse
vedleggene, noe jeg er i min fulle rett til å gjøre.
Vedlegget fra en annen
medmusikant ble ikke nevnt, men det er vel fordi det bekrefter noe dere ikke
vil forholde dere til. Styremedlemmets kommentar til min sax-venninne om at jeg
fikk den forrige dirigenten sparket, er det ingen av de to som «husker». Jeg
kan fortelle at jeg husker alt som ble sagt, da MMK og varslingsaken var alt
jeg tenkte på i denne forferdelige tiden!
(Red.anm.: Denne saken er beskrevet i bloggen
tidligere, og vedlegget inneholdt bevis for hvem som ønsket å bli kvitt
dirigenten, og som tok initiativ til det. Dette dreier seg om dirigenten FØR
den innvarslede dirigenten.)
Når det gjelder
uniformen etc. ba jeg om å få fred grunnet helsen min. Likevel kom det flere
telefoner og mailer. Styremedlemmet prøvde selv å ringe meg to ganger. Jeg vet
at medmusikant ikke fikk noen spørsmål om det samme selv etter at hun sluttet.
Dette bekreftet hun i en samtale på HMK sin nyttårskonsert i januar 2020. Jeg
fikk også kritikk for at jeg leverte uniformen først nå på møtet. Selv om dere
vet om min helsesituasjon, og at enhver kontakt med MMK ville vært en for stor
belastning i disse årene. Jeg har heller ikke stolt nok på dere til å la noen
andre levere den. Vurderte en stund å levere den via advokat, men valgte å
legge den unna for å slippe å forholde meg til det, pga helsen min. Dette er
bare nok et punkt hvor dere ikke viser NOEN FORSTÅELSE for hva dere har gjort!
Styremedlem var tydelig
irritert og ute etter «å ta meg» pga bloggen. Han mente at det var verre å få
noen til å ønske å beklage noe (husker ikke eksakt ordlyd her) ettersom jeg
hadde skrevet det jeg gjorde i bloggen. Da er det faktisk sånn at det er
akkurat det som står i bloggen de bør beklage. Det er sannheten om det som
skjedde, og hvis de ikke tåler å høre sannheten, bør de gå i seg selv. Det er
ingen løsning på noe av det som har skjedd å angripe meg for å fortelle min
historie.
I den siste varslingen
på dirigenten, som dere nekter å behandle, kommer det frem nye opplysninger,
til dels svært grove hendelser. Det gjelder ikke bare meg. Dere er også
informert om «tafsing» på en ung dame i korpset. Dette vil følge saken videre
når den blir anket. Dette tjener verken innvarslet eller MMK. Dere fikk med den
nye varslingen en mulighet til å rette opp i den uretten som har skjedd, det
har dere foreløpig valgt å si nei til.
Det er kun på to
punkter dere velger å beklage. Det ene er møtested for varslingsmøtene. Og så
er det leder som beklager sine uttalelser angående at jeg skulle ha
kjærlighetssorg. Det setter jeg pris på at han gjør. Men det ble dessverre til
et rykte som til slutt ble en sannhet for mange i MMK. Dette var noe som også
innvarslet prøvde å spre rundt seg, mens sannheten var at det var han selv som
hadde det. Det sa han flere ganger til meg, i all sin selvmedlidenhet.
Styremedlemmet hevder
også at jeg ble ivaretatt i korpset under/etter varslingen, det er ikke opp til
han/dere å avgjøre. Jeg ble ikke ivaretatt, og det har ingen hensikt å fortelle
meg at jeg ble det. Leder for MMK under første varsling gjorde ikke saken bedre
ved å omtale saken på årsmøtet. Varslingsaker skal behandles konfidensielt.
Dette samtidig med at jeg ble plassert i et møterom til skue for alle, gjorde
saken svært lite konfidensiell!
Konklusjonen er at dere
nekter på alle punkter, unntatt når det gjelder møterom og leders uttalelser.
(Noen av punktene som jeg skrev i referatet var det ingen tilbakemelding på,
uvisst av hvilken grunn) Leder sa flere ganger at han ønsker å finne en løsning
på varslingsakene. Det får jeg ikke til å stemme med det styremedlemmet har
sagt/gjennomgått på møtet. Dere hevder også at man må gi på begge sider… Hva
skal jeg gi dere mer enn helsen min, jobben min, spillegleden og alt annet dere
har ødelagt for meg? Når skal dere se virkeligheten i øynene? Dette er deres og
innvarslet sin siste mulighet til å beklage, og MMK til å sørge for at han
aldri kommer tilbake til MMK. Uten det vil saken forfølge dere videre. Leder
fortalte også at innvarslet kom til ham for å spørre om «råd» i forbindelse med
en varsling til hans arbeidsgiver. Dette har vel ikke annet formål enn å prøve
å sverte meg. Jeg vet hvordan han opererer. Det er ikke normalt å ta opp slikt
med en annen arbeidsgiver (MMK), hvis man da ikke har en agenda. Det bør heller
være til bekymring for dere at han bryter taushetsplikten og dermed norsk lov.
Jeg vil tilslutt si at
jeg satte pris på samtalen med leder etter at styremedlemmet forlot møtet. Så
kan jeg bare håpe at resten av styret er like interessert i å finne en vei ut
av dette som han er. Særlig nå som våre nye dirigenter er kompiser og ønsker å
samarbeide i fremtiden. (Red.anm.: Dette
var noe leder sa på møtet, altså ikke verifisert av andre.)
Med hilsen
Line Wemundstad
----------------------------------------------------------------------------------------------------
Jeg vil nå gå over til å skrive om NMF sin rolle i
disse varslingene. Jeg snakker til alle når jeg sier at vi må slutte å være så
naive at vi tror på at det ikke finnes alvorlige varslingssaker i
korpsforbundet når det finnes i alle andre organisasjoner. Både i politiske
partier, i Forsvaret, i Idrettsforbundet og i de fleste andre organisasjoner
kommer det stadig frem alvorlige saker. Norges musikkorpsforbund er intet
unntak, men de nekter å behandle sakene, og hevder at de ikke finnes.
Det første varselet jeg sendte er godt beskrevet
tidligere i bloggen. Det andre, som jeg nå skal fortelle om er vesentlig mer
alvorlig. Etter at korpset «frifant» seg selv for gjengjeldelser etter varsling
og nektet å behandle det andre varselet og punktet som omhandlet dirigenten,
anket jeg til Forbundsstyret i NMF. Noe som er riktig tjenestevei. Jeg ble
igjen motarbeidet, og fikk beskjed om at saken allerede var behandlet og at det
ikke forelå nye opplysninger i saken. Igjen nektet de å behandle en sak uten å
innkalle til et møte eller innhente dokumentasjon. Jeg sendte likevel inn
dokumentasjon på nye opplysninger, og ba om at saken ble anket til
Forbundsstyret. Verken gjengjeldelser etter varsling eller de nye opplysningene
vedrørende dirigenten var behandlet før. Jeg hadde på dette tidspunktet også anmeldt
overgrepene til politiet, noe som jeg i etterkant ble oppfordret til å gjøre av HR
ansvarlig i NMF. Den oppfordringen kom alt for sent, tatt i betraktning at
dette står i retningslinjene til NMF.
Jeg sendte anken den 22.11.22, deretter måtte jeg
purre på svar etter en måned. Jeg tok også kontakt med «Mitt varsel» som er
varslingsplattformen som NMF bruker. De opplyste at man bør kunne få svar innen
fem dager. Den 22.12.22 fikk jeg svar fra HR ansvarlig, om at de skulle
behandle saken i varslingsutvalget i januar-23, og at jeg skulle få svar i
løpet av februar. Saken skulle altså ikke behandles i Forbundsstyret, instansen
som jeg hadde anket til. Februar kom, det gjorde mars og april også. Da var
tålmodigheten slutt, så jeg etterlyste svar den 20.04.23. Den henvendelsen fikk
jeg aldri svar på.
Nå
kommer det som for meg viser total mangel på respekt, total mangel på
folkeskikk og total mangel på sømmelighet og forståelse.
Det kommer aldri noe svar fra NMF.
Den 03.06.23 får jeg gjennom min bistandsadvokat høre
via politiavhør av innvarslet at saken min er avsluttet hos NMF. Hvorfor vet
han det? Bistandsadvokaten har aldri vært innblandet i den delen som gjelder korpset
og forbundet, selv om saken selvsagt er kompleks og det gjør det vanskelig å
komme utenom denne forbindelsen. Som jeg har skrevet tidligere; hadde det ikke
vært for korpset, hadde dette forholdet vært historie kort tid etter at vi
møttes. Eller enda bedre; vi hadde ikke møttes!
Uansett, det var ikke gjennom bistandsadvokaten jeg
skulle fått vite utfallet av anken etter varselet, det skulle NMF informert om.
At jeg varslet inn korpset for gjengjeldelser mot meg etter varsling er
taushetsbelagt, og skal ikke komme andre for øret. Innvarslet er i denne
sammenheng en utenforstående og skal ikke inneha den informasjonen. Så i tillegg til at NMF ikke svarer meg,
velger de å bryte taushetsplikten. Det
er alvorlig. Varsling skal være trygt for alle.
Da jeg fikk vite om dette fra bistandsadvokaten tok
jeg kontakt med «Mitt varsel» igjen. Jeg fortalte hva som hadde skjedd, og at
jeg aldri hadde fått svar på anken til Forbundsstyret. Kort tid etter at jeg
ringte til «Mitt varsel» kom det svar fra NMF. Da hadde det gått mange måneder
uten at jeg hadde fått svar, selv om jeg etterspurte det. Eneste grunn til at
jeg fikk svar var at jeg varslet «Mitt varsel».
Hei
Viser til din henvendelse. Beklager at det har tatt lang tid å svare deg.
Etter vår vurdering, kan vi ikke se at det fremkommer nye opplysninger i saken
som endrer vårt tidligere standpunkt.
Vi anser saken som avsluttet.
Vi gjør oppmerksom på at dersom vi likevel videre mottar henvendelser fra deg i
saken, vil disse bli videresendt til vår advokat for håndtering. Hans e post adresse
er toe@stiegler.no.
Vh HR ansvarlig NMF/administrator Varslingsportal NMF.
Jeg vet fortsatt ikke om saken ble behandlet
i Forbundsstyret eller i varslingsutvalget, eller om den i det hele tatt ble
behandlet. Jeg spurte den 03.07.23 om når saken ble behandlet i Forbundsstyret,
da det var dit jeg anket. Det har hverken HR ansvarlig eller advokaten svart
på.
Jeg skrev i et avsnitt lenger opp om påstander om meg
som var blank løgn. Jeg har gjennom behandling av saken i rettsvesenet fått
tilgang til å høre alle påstandene som ble framsatt i politiavhøret av
innvarslet. Jeg ønsker ikke å gå i detalj rundt det som omhandler overgrep. Men
bare så det er sagt igjen; det var ingenting frivillig i det som skjedde mellom
innvarslet og meg!
Jeg finner meg ikke i at det spres løgner og
usannheter om meg, og dersom dette er bakgrunnen for korpsets valg/vedtak, vil
jeg bare si: Dere har blitt grundig lurt av innvarslet. Han har fabrikkert en
haug med usannheter og servert dem på gullfat til dere. Nå har også jeg endelig
fått vite hva han har sagt. Dog ikke av dere som jeg burde fått vite det av,
slik at jeg hadde kunnet forsvare meg selv. Flere av påstandene går på meg som
person og på min integritet. Blant annet skal jeg ha «sendt stygge meldinger til
datteren» til innvarslet. Henne har jeg møtt et par ganger. Vi hadde hyggelige
samtaler hvor hun blant annet sa at hun var glad for at faren hadde truffet
meg. Ikke ett eneste negativt ord er blitt sagt. Det har aldri vært noe
skriftlig kommunikasjon mellom oss. Dessuten har jeg ikke for vane å sende stygge
meldinger til folk. Det vet alle som kjenner meg.
Jeg skal også ha «utnyttet en person som ikke er i
stand til å ta vare på seg selv». Denne personen er jeg økonomisk verge for.
Hen har en nær relasjon til meg og familien min, og hen har sett hvordan
varslingssaken har påvirket meg i fem år. Hen reagerte sterkt på uttalelsene
til innvarslet og føler seg fornærmet og degradert.
Jeg skal også ha blitt «nektet å fortsette i fire
forskjellige korps etter at jeg sluttet i MMK, og får heller ikke fortsette i
MMK». Den eneste grunnen jeg kan se for å sette ut slike rykter er å sverte meg.
Det finner jeg meg ikke i. Derfor er det viktig for meg å dementere løgnene.
Aller først: Jeg sluttet i MMK på grunn av varslingssaken,
og har aldri tenkt meg tilbake dit. Jeg spilte i flere år i to korps. Det andre
korpset som jeg spilte i da jeg varslet sluttet jeg i da de lovte å engasjere
seg i saken min, men sviktet. De skrev ett brev til generalsekretæren i NMF,
fikk et svadabrev tilbake, slik alle får, og stoppet engasjementet etter det.
Regner med det var takken for at jeg kjørte fra Malvik til Melhus mandag etter
mandag for å hjelpe «gammelkorpset» gjennom mange år med en ekstra
klarinettstemme. Da takket jeg for meg, men har aldri hørt et ord om at jeg
ikke er velkommen.
Så hadde jeg en liten periode i et bykorps fordi jeg
ikke ville provosere MMK med å starte i nabokorpset i samme kommune under
varslingsbehandlingen. (Både lege og psykolog oppfordret meg sterkt til å
fortsette å spille i korps, så det ble viktig for meg å prøve å opprettholde
det.) Veldig trivelig gjeng, men det er uansett enklest å spille i egen
kommune, og med folk man kjenner litt fra før. Jeg forklarte situasjonen til
leder i bykorpset, fikk en hyggelig mail tilbake, og ble såvisst ikke jaget på
dør der heller. Jeg er heller ikke blitt
kastet ut av mitt nåværende korps, men har hatt permisjon siden høsten-22.
Selvvalgt, i den grad man kan kalle det selvvalgt tatt i betraktning hvorfor
jeg ikke spiller klarinett lenger. Altså har jeg spilt i to korps etter MMK og
aldri blitt nektet å spille i noen av dem eller andre korps. Jeg har tvert imot
blitt invitert til å spille i andre korps.
Jeg har svømt rundt i et følelseshav i fem år. Dette
siste blogginnlegget er en slags avslutning på de årene. Her finner man sorg,
hjelpeløshet, sinne, forundring, noe som grenser til hat, ettertenksomhet og
alt innimellom. Noen får de stikkene de fortjener, og jeg håper dere tar dem
til dere akkurat slik de er ment. Noen av dere er ikke i stand til det, det har
jeg skjønt. For dere som har litt samvittighet og ønsker endring, er det kanskje
håp om at korpslivet i fremtiden blir et bedre sted å være for andre enn det
har vært for meg de siste årene. Det er mitt ønske at alt dette ikke har vært
forgjeves. Men da må hele NMF systemet gjennom en kjempestor oppvask. Få ut
alle som sakte dreper organisasjonen fra innsiden. Finn frem til ildsjelene som
ikke kun er ute etter egen vinning og er der for å dyrke sitt ego. Politikere
som bruker NMF som en plattform for å oppnå noe annet. Få bort gutteklubben som
tillater at dette får fortsette, de er like farlige. Disse som «så gjerne vil
snakke om varsling», men som motarbeider det mest av alle. Har møtt noen sånne.
Til og med advokater som bruker tittelen sin til å skremme oss til taushet.
Dere er en skam for både advokatstanden og NMF. Har dere ingen yrkesstolthet…?
DET ER IKKE BEDRE I NMF ENN I ANDRE ORGANISASJONER! Få
det inn, ta det til etterretning og rydd opp. Slutt å fei ting under teppet.
Jeg snakker til både generalsekretær og president. Slik som dere har behandlet
meg og andre varslere burde dere vært kastet ut for lengst. Alt som står i
møtereferatet fra møtet jeg deltok i, stemmer. Det er ingen overdrivelser og usannheter,
det er tvert imot mye verre enn det som kommer frem i referatet og i mitt siste
innlegg. Det er fordi vi må skåne oss selv, fordi VI har blitt skurkene og
bråkmakerne. De som egentlig er skurkene går fri, og de får god hjelp av andre
med uhederlige hensikter.
Det har vært svært tøffe men også lærerike år. Jeg har
lært mye om maktkamp, jeg har gjennomskuet mange og jeg har skjønt hvor utrolig
naiv jeg var. Jeg prøvde å redde alle parter, men ble tilslutt den som mistet
alt.
Den dagen dere i Malvik Musikkorps forstår hvor mye
jeg har ofret for dere håper jeg at dere skammer dere inderlig. Både dere som
har vært ledere gjennom varslingene, dere som har sittet i styret under
varslingsbehandlingene og alle dere andre som på en eller annen måte vet noe om
det som skjedde. Jeg vet at dere vet. Jeg er ferdig med å bære skammen for
dere, dirigenten og NMF. Jeg er ferdig med korps og jeg er ferdig med skammen. Den er deres!
Kommentarer
Legg inn en kommentar