DIRIGENTEN

27

ÆRLIG TALT

Jeg tar en bitteliten pause i selve varslingsaken i dette innlegget. Før jeg tok avgjørelsen om å skrive blogg, omhandlet spørsmålet jeg dvelte lengst ved min private sfære. Min tidligere begrensede bruk av facebook og sosiale medier kommer bl.a. av at jeg nok er ganske privat av meg. Jeg har aldri følt noe behov for å legge ut bilder av middagen min, hva jeg drikker,  hvor jeg reiser o.s.v. til almen skue. Ikke tror jeg det interesserer noen i særlig grad heller. Jeg har generelt ikke vært så interessert i sosiale medier, og det som rører seg der. Jeg har valgt å bruke tiden min på andre ting. Jeg mener ikke at det gjør meg bedre enn andre, det har bare blitt sånn. Dessuten hadde jeg en konkurranse med min bror om hvem som holdt seg lengst uten Facebook...Jeg tapte i 2011, da min førstefødte dro ut i verden. Da ble det veldig kjekt å ha et sted å kommunisere.  (Forresten, broren min juksa, brukte kona sin profil...;-)

I tiden som har gått etter at jeg varslet, har jeg brukt mye tid på nettet og på sosiale medier. Jeg har lest det jeg har kommet over om temaet varsling. Jeg har også lest mye om relasjoner og forhold, særlig de to temaene som jeg har skrevet innlegg om tidligere på bloggen; narsissisme og offerrollen. De henger nøye sammen. Dersom jeg i det hele tatt skal nå et mål om å kunne hjelpe andre i samme situasjon som meg, kommer jeg ikke unna å blottlegge mye av det som har skjedd, og hvordan det har innvirket på meg. Håpet er at andre kan kjenne seg igjen i det jeg skriver, og dermed ikke føle seg alene, unormal eller ha skyldfølelse overfor noen dersom de varsler. Selv følte jeg sterkt på alt dette.

ALENE...

-fordi det ikke skulle snakkes om, det skulle holdes innenfor en veldig begrenset krets. Jeg ble en brikke i et spill, ikke et menneske med følelser. Jo mer jeg tenker på den behandlingen jeg fikk av mine såkalte venner, og det har jeg tenkt mye på i ettertid, jo viktigere blir det for meg å kunne være en støtte for andre som opplever å stå i en varslingsak. Den eneste måten jeg kan bidra på er å gå ut med historien, være åpen og tørre å blottlegge meg. Da har fremtidige varslere minst en venn...det betyr alt. Det vet jeg.

-fordi ingen andre jeg kjente hadde opplevd noe lignende, ikke som jeg visste om på det tidspunktet i alle fall. I ettertid vet jeg at det ikke stemmer. Forskjellen er bare at de aldri gikk ut med historien eller varslet fra til noen. De turte ikke, eller ble frarådet å gjøre det. Hvilken rett har noen til å fraråde å varsle?

-fordi ingen forstår hvor inngripende en sånn sak er i ens liv. Ikke bare har man opplevd det som førte til varslingen, men man må i tillegg kjempe for å bli trodd, motbevise løgn på løgn, grave seg ned i en haug med dokumenter i en sak som man aller helst vil glemme. Sitte å utlevere seg foran mennesker som man normalt sitter og lager musikk sammen med, likeverdige og likestilte. Plutselig er de mine dommere. Musikken blir aldri den samme igjen...

UNORMAL...

-fordi man gjør noe så utradisjonelt som å si; "dette finner jeg meg ikke i. Dette er ikke greit." 

-fordi man velger å ta en kamp, fremfor å trekke seg unna å si; "jeg har så mye på jobb nå, så jeg tar permisjon", eller finne på en annen løgn. Jeg kan med 100% sikkerhet si at det hadde vært et mye enklere valg, men det var ikke det jeg valgte.

-fordi man har hatt en helt annen opplevelse av en person som "alle" andre ser på som omgjengelig, real og tilsynelatende selvsikker og kontrollert. Ulv i fåreklær...

-fordi mange har sagt; "det er jo bare et korps, finn et annet, da vel." Ja, det er bare et korps, men det var mitt korps. Mitt nærmiljø, mine venner, mine naboer, en viktig del av livet mitt. 

SKYLDFØLELSE...

-fordi man har forstyrret den sedvanlige freden og roen i miljøet rundt seg.

-fordi man "stjeler" av tiden til disse travle menneskene som har fått saken i fanget.

-fordi mine venner og familien min var bekymret for meg.

-fordi man svikter fellesskapet, lager hull i rekkene, skaper misstemning og forvirring. Sistnevnte er verst; det fører til spekulasjoner og rykter. Dette spres sakte, men helt sikkert, rundt. Til slutt har de fått til en versjon som de kan leve med og som i beste fall er bortimot 50% sannsynlig. Da har man jammen dårlige odds!

-fordi jeg i et kort sekund kunne se for meg at dirigenten måtte gå av, og dermed ville det bli min skyld at korpset sto uten dirigent. "Heldigvis" ble jeg kvitt den bekymringen... Selv om det uansett ville vært hans egen skyld at han ble sagt opp, noe han absolutt burde blitt. Men det er utrolig hva man får til med de riktige vennene og makten på sin side.

Enkelte mennesker har en utrolig evne til å slippe unna med det meste. Samtidig som de aldri ordner opp i noe selv, men klarer på merkelig vis å få andre til å ordne opp for seg. Det gjelder det meste i livet deres, de seiler igjennom på lykke og fromme, mens det flyter rundt dem, bokstavelig talt. Det er rot og kaos både i praktisk og mental forstand. Man får automatisk sympati og ønsker å hjelpe dem. Jo mer man yter, jo mer vil de ha. Stiller man krav til dem eller ber om noe, har de tusen unnskyldninger for å slippe unna, alltid beredt med gode sådanne. Kommer de ikke på en ordentlig god unnskyldning i farten, er det alltids innafor å skylde på en dårlig barndom...

På en eller annen finurlig måte vikler de alle blekksprutarmene sine inn i deg. De utnytter din godhet, din samvittighet, din godtroenhet, mens de graver seg ned i selvmedlidenhet og stakkarslighet med alle sine komplekser og problemer. Skyver med glede alle problemer og all skyld over på deg og sender en sjø av krokodilletårer samme vei. 

"Hadde det ikke vært for deg, hadde jeg hatt en annen jobb nå."

"Er jo så enkelt for deg, du som er så perfekt."

"Er vel ikke bra nok for deg å være her hos meg..."

"Jeg når jo ikke opp til deg, jeg..."

"Har jeg ikke gjort alt du har bedt om, kanskje?"

...gjerne etterfulgt av flere og enda flere tårer. Gratulerer, du har hatt gleden av å møte en ekte narsissist. Sannheten er at de ikke gjør noen ting for deg, de utnytter deg derimot til det siste. Det er på tide å ta bena fatt!

Ingen har for eksempel hatt det så vondt og grusomt i oppveksten som narsissister, skal vi tro dem. Noen av dem spiller alltid på offerrollen, mens andre bruker offerrollen til og fra for å fortsette å manipulere deg. I realiteten er voksne narsissister mishandlere, ikke offer. De gjør ingenting for å endre skadelig adferd, de liker å skade andre, de skader andre helt bevisst og vi fortsetter å syns synd på dem. 

-Anita Sweeney

Det finnes mange typer mennesker som utnytter sin posisjon og makt. I musikkbransjen er dette velkjent for de fleste. Det gjelder på alle nivåer, både for profesjonelle og amatører. Det er mange måter å utnytte mennesker som er i en svakere posisjon på. Felles for alle er å oppnå noe som de ellers ikke ville fått. Dette ødelegger for veldig mange, det skaper konflikter og dårlig miljø. Jeg skal gjøre alt jeg kan for å bidra til at det blir en endring, både i regelverket og i håndhevelsen av dette. Jeg håper at du som leser vil hjelpe til med det og å dele innlegg, kommentere, eller fortelle din historie. Om du vil skrive direkte til meg er du hjertelig velkommen til det.