MITT VERSTE ÅR

33

MITT VERSTE ÅR

Selv om Norges Musikkorps Forbund hevder at de anser saken som avsluttet fra sin side, er den langt ifra over. Jeg og flere med meg vil i tiden fremover kjempe for at både allerede kjente og nye varslingsaker som kommer skal bli tatt på alvor. NMF har mye å lære, og bør innse at tiden for å overse, bagatellisere og kjempe imot egne medlemmer i slike saker er omme. Dirigenter som utnytter og misbruker sin posisjon bør ta sin "pinne" å gå. Ledere som misbruker den makten de har til å trakassere og mobbe andre kan følge etter. Vi vil ikke ha dere! 

Jeg vet at det finnes flere av oss der ute, håpet for oss som allerede har varslet eller er i ferd med å gjøre det, er at flere tørr å stå frem. Sammen er vi sterkere. Til nå har det vært enkelt for NMF og korpsstyrene å overse og bagatellisere slike saker. Alene blir man svak, og har lite å stille opp med. I tillegg er man ofte i en forferdelig sårbar situasjon pga årsaken til varselet i utgangspunktet. Man kjemper en dobbel kamp, noe som gjør det lett å gi opp. Jeg har mange ganger tenkt at dette er for svært for meg å håndtere, de har for stor makt, og de er ikke redde for å ta alle metoder i bruk. MEN jeg kan ikke gi opp denne kampen, fordi det ikke bare er min kamp, det er en kamp for andre også, særlig de som møter på sånt i fremtiden. Jeg har ikke samvittighet til å gi opp.

Det er mange typer saker, min er bare en av mange som handler om dirigenter som misbruker stillingen sin. Et kjent fenomen innenfor korps-, kor- og orkesterverdenen. Rekk opp hånda de som aldri har hørt om sånt... Det finnes også saker som omhandler andre ting, svært alvorlige saker. 

Mens min sak og flere andre ruller videre vil jeg litt bort fra varslingsaken, og fokusere på noe jeg har skrevet om tidligere, og som jeg har sagt jeg skal komme tilbake til. Jeg beveger meg over i nokså privat farvann, men mener det er viktig at slikt blir satt søkelys på. Det finnes mye interessant å lese om slike forhold, og jeg kan anbefale denne siden: https://www.facebook.com/Psykopati-og-kj%C3%A6rlighet-1475239182789610/

Når alt kommer til alt; en dirigent har et stort ansvar, et mye større ansvar enn musikerne. De er tross alt ansatt for å gjøre en profesjonell jobb, på en profesjonell måte. I det ligger også at de ikke kan utnytte posisjonen sin til egen vinning eller benytte det på noen måte som kan være belastende eller plagsomt for sine musikanter. Dette ansvaret bør veie tungt og skal ikke kunne fires på, punktum! Når en dirigent likevel tråkker over disse grensene, sier og gjør ting som strider mot reglement og retningslinjer, bør han innse det og trekke seg. Det ville kanskje de aller fleste dirigenter ha gjort. Eller i det minste tatt en pause mens saken pågikk. 

"Jeg vet ikke om jeg kommer tilbake til MMK. Ikke bare pga den fysiske helsa (som er den offisielle versonen, og SKAL ALLTID være den offisielle verson), men jeg vet ikke om jeg takler det. Jeg vet ikke om jeg greier å stå foran der rakrygget og late som at det ikke gjør noe at jeg har forårsaket at medlemmer har sluttet. Hvis noen hadde sluttet fordi dem ikke liker stilen eller no sånt, helt greit. Det er styret sitt valg av retning, og alle kan ikke gjøres til lags. Men at jeg har driti meg ut som jeg har gjort, og det fører til at korpset mister medlemmer, det vet jeg ikke om jeg takler. Så akkurat nå er ikke lysten der heller."

Dette er en av flere mer forsiktige trusler. Her er det narsissisten som snakker. HAN vet ikke om han takler, HAN vet ikke om han greier... Det er stort sett det det dreier seg om...HAN. At han gjør livet vanskelig for andre er ikke engang tatt i betraktning, det teller ikke. Jeg har tidligere skrevet om narsissisten og offerrollen. Slike mennesker spiller på sine utvalgtes medlidenhet, godhet og samvittighet. Meldinger som den over fikk jeg mange av. Det vekslet mellom slike og mer direkte trusler og utsagn. Jeg visste aldri hva som kom. Felles for dem alle var at de skulle ramme meg på en eller annen måte. Det at han fortsatt står rakrygget foran korpset etter å ha forårsaket flere tomme stoler i korpset, taler for seg.

Jeg skrev i forrige innlegg litt om følelser som gjør saken enda vanskeligere å håndtere... Disse følelsene er veldig sammensatte. I en slik tilstand som jeg var i, er det vanskelig å sortere hva som er hva. Det sier seg selv at man i løpet av tre måneder ikke rekker å utvikle den store kjærligheten. Men det er utrolig hvor mye annet man rekker på denne tiden.  Dette er vanskelig å skrive om, men jeg skal prøve... 

Jeg tror det ligger for mange av oss kvinner å ha omsorg, samvittighet og medlidenhet med andre, særlig de som fremstår som litt "svakere" enn oss selv, og det er akkurat det slike personer ønsker. De luller seg inn i sin egen selvmedlidenhet mens de stadig krever mer og mer oppmerksomhet. Det dukker stadig opp nye "problem-områder". De har det vanskelig på jobben, sliter med å samarbeide med eksen som selvfølgelig er et monster, har vondter og plager både her og der, plutselige angstanfall, komplekser for alt som enten er for lite eller for stort på kroppen... Jeg kunne fortsatt lenge. Det verste er at de på et eller annet vis får det til å bli DIN skyld. Det var også min skyld at han ikke tok en annen dirigentjobb som han hadde søkt på, og som han "helt sikkert hadde fått" dersom han ikke hadde trukket søknaden pga meg og mitt korps. Det var selvfølgelig også urimelig av meg at jeg reagerte på hans "sikling" over en ung, meget lettkledd kollega på Instagram.  

Etter hvert begynner man å tvile på seg selv, samtidig som man prøver å hjelpe, trøste, oppmuntre, bekrefte og bygge opp den andre. I møte med noen som tilsynelatende har all verdens problemer på sine skuldre, utsletter man seg selv. Det gikk så langt at JEG ble den som oppsøkte hjelp, selv om det var han som trengte det. Det som kom ut av det, var at jeg fikk beskjed av terapeuten om å avslutte forholdet. Det turte jeg aldri å fortelle ham. Jeg har sett voldsomme reaksjoner på langt mindre ting enn det. Alt fra rasende sinne til uvettig og farlig bilkjøring med meg i bilen, etter gjentatte antydninger om at det hadde vært så enkelt og bare kjøre mot et vogntog... Ble ikke mange bilturer etter det. Dette var en av punktene i politianmeldelsen, jeg har også denne episoden på sms. 

Slike trusler var det også flere av: 

"Betyr vel ingenting det nå, du kan jo bare fortsette som om ingenting har hendt. Noe jeg har følelsen av at du kommer til å gjøre. Men da skal du vite det, at her får det store konsekvenser! Kos deg!"

"Hvis du ikke kommer ut hit nå, ser du meg aldri igjen. Og lykke til i MMK."

"Kan du svare meg på det jeg spør om nå? Det handler om livet mitt..."


Slike ting er vanskelig å håndtere. Jeg tar ikke i for mye hvis jeg sier at jeg gikk langt for å ikke provosere og fremkalle reaksjoner, både mens vi var sammen og etterpå. Jeg sa eller skrev aldri stygge ting, selv om det haglet mot meg med alle typer skjellsord. Alt det han var selv, beskyldte han meg for å være. Naiv som jeg var, fortalte jeg om psykisk vold i et tidligere forhold. Det måtte jeg gjøre av grunner som jeg ikke vil gå inn på her. Dette ble brukt mot meg ved flere anledninger. Det ble faktisk så ille at han gikk denne personen en høy gang. 

Jeg gjorde alt jeg kunne for å prøve å finne en løsning, ikke minst for korpset, eller; rett og slett på grunn av korpset. MMK betydde så mye for meg at jeg sa ting som jeg ikke mente, bare for at de ikke skulle bli skadelidende. Når jeg ser tilbake på dette i dag, blir jeg uvel og kvalm. Når jeg i ettertid også vet at jeg ikke er alene om disse erfaringene med ham, føler jeg meg lurt og dum. Da kommer det også flere andre følelser til overflaten. Hvordan kunne jeg være så dum og naiv? Hvorfor fant jeg meg i det? Hvordan klarte jeg å rote meg borti enda en slik en? Man føler skam for at man har mislyktes med nok et forhold. Hva kunne jeg gjort annerledes? Hvorfor gikk jeg ikke da jeg hadde tenkt å gjøre det? Sannheten er at jeg klarte ikke det, fordi nettet allerede var snurpet sammen rundt meg. Jeg syntes synd på ham, og det var akkurat det han ønsket. Medlidenhet fungerer som bensin på narsissist-bålet. Da pøser de bare på med sine vanskeligheter; dårlig økonomi(det handler vel egentlig om hvordan man håndterer penger), dårlig selvtillit, håpløse ekser, vanskelige familieforhold, jobbproblemer, "alltid gjort som andre har bestemt", osv... Det finnes ingen ende, det bare fortsetter og fortsetter. Det at jeg ikke hadde de samme problemene, ble selvsagt brukt mot meg. 

Jeg lot til og med være å kle meg for pent, slik at han ikke skulle fremstå som dårligere kledd enn meg. Som jeg sa i første innlegg; jeg er ganske jålete av meg, men dempet dette ned for ikke å støte ham. Jeg vet at alt dette høres merkelig ut, og sannsynligvis helt meningsløst for dem som ikke har opplevd det selv. Det jeg skriver om nå er helt på grensen av hva jeg egentlig er komfortabel med å skrive om, og hva jeg synes er greit å fortelle. Men jeg vil at folk skal forstå mekanismene som oppstår i møte med slike mennesker. Det blir ikke normale tilstander i slike forhold. Det er ingenting normalt i å bli truet med å aldri få se noen igjen bare fordi man vil hjem å sove, i stedet for å bruke natten på å krangle. Det er ikke normalt å bli truet på livet i bil fordi man er uenig om noe. Og det er slett ikke normalt å true med å ikke møte opp på jobb eller si opp jobben sin bare for å plage andre I ET HALVT ÅR! Ja, en av følelsene er sinne, endelig!