TIL DEM DET MÅTTE GJELDE...

30

TIL DEM DET MÅTTE GJELDE...

Den 21. juni, dagen for Forbundsstyremøtet, kom og gikk uten at jeg hørte noe fra presidenten eller noen andre i NMF. Fortsatt ingen bekreftelse på mottatt e-post med dokumenter, ingen beskjed om hvor vidt korpset er orientert og om de er blitt bedt om dokumentasjon. Ingen spørsmål til meg angående saken. Har fortsatt ikke fått et eneste spørsmål fra noen, hverken i regionstyret eller i Forbundsstyret. Heller ingen svar på spørsmålene mine. Jeg spurte bl.a. om jeg burde sende inn et eget varsel på saksbehandlingsfeil m.t.p. korpsstyret.

Hva er det som gjør at enkelte personer tillater seg å rangere seg selv så høyt at de ikke bryr seg om å vise andre mennesker normal oppførsel og folkeskikk? Er det slik at så snart man har en tittel kan man bare glemme alt man har lært om normal høflighet og respekt for andre mennesker? Kan man bare ture frem slik man vil om man er president, generalsekretær, regionleder, direktør eller dirigent? Er man bedre enn andre dersom man kan smykke seg med en tittel? I min verden er dere ikke det. Dere er faktisk de minst tillitvekkende og mest egoistiske mennesker jeg har møtt. Det er ikke slike ledere vi vil ha, som sitter i møter og kjører over andre med sine bastante meninger og inngrodde vaner, som manipulerer og tvinger frem sine egne "løsninger" fordi ingen andres er bra nok. Som overser og neglisjerer andres forslag. Som fritt herjer med hersketeknikker, for om mulig å øke sitt ego enda et hakk, som om det skulle være nødvendig!

Dette ble kanskje litt repetisjon fra forrige innlegg, men det kan ikke sies for ofte. Vi vil ikke ha slike ledere! Kom dere ned på jorda. Dere har misforstått noe ganske vesentlig; dere jobber for oss. Uten oss hadde det ikke vært noe president, direktør, dirigent o.s.v.. Uten oss "vanlige" folk har dere ingen jobb, intet verv. Tenk på det neste gang dere kjører over noen som en bulldoser i fri fart, overser andres meninger, presser igjennom deres vilje eller prøver å bryte ned noen med deres utspekulerte adferd. Det er ingen vits i å appellere til deres samvittighet, empati eller moral. Det finnes ikke i dere.

Regner med at noen vil synes jeg er forholdsvis krass nå...men det er på tide at noen sier det veldig mange tenker. Jeg er lei av baksnakking, lei av å se på at folk ikke tørr å si hva de mener, og at andre utnytter det. Lei av slarv og rykter, hvorfor ikke spørre den det gjelder? Jeg har dokumentasjon på alt jeg har skrevet, og har ingen problemer med å vise det frem eller fortelle om hva som skjedde.  Jeg er lei av å ta støyten for andre voksne mennesker, jeg sikter nå til den tidligere omtalte oppsigelsen av han som dirigerte MMK før den innvarslede dirigenten. Han som var ivrigst av alle på å få ny dirigent, ville ikke stå frem fordi han kjente dirigenten godt fra før...selv om han var ny musiker i korpset. Nå var det vel slik at vi kjente dirigenten alle sammen etter flere år i MMK, så det var ikke enkelt for noen. Jeg har sett og hørt korpsmedlemmer med stort engasjement og tydelige meninger som har blitt til forskremte "nikkedukker" i møte med en dominerende leder, også i samme sak. Jeg er lei av at noen synes det er helt greit at andre tar støyten for seg, det være seg i korps eller i andre sammenhenger. Jeg synes dere skal koste på dere litt mer ærlighet, alle dere som har vært innblandet i disse sakene, både i varslingsaken og dirigentsaken.

I tillegg synes jeg det er på sin plass å rette en pekefinger mot dere som har bidratt til rykter og spekulasjoner. Hva er det som driver dere? For lite spenning i eget liv? Et ønske om å skape splid og ufred? Sensasjonslyst? Blir dere selv bedre ved å dra andre ned? For en ting er sikkert; det kom ikke NOE godt ut av disse ryktene og spekulasjonene. Tvert i mot. Dere kunne bare ha spurt meg, tatt en telefon, sendt en melding i stedet for å tiske og hviske i krokene. Håper noen har lært noe av dette.

Etter hvert som tiden har gått, har jeg skjønt mer og mer av hva som har foregått. Jeg måtte bare få det litt på avstand og komme til "sans og samling" igjen. For jeg var et stykke unna det en god stund. Når man står midt oppe i noe som er såpass vanskelig og altoppslukende er det vanskelig å orientere seg. Man kjenner ikke til de mekanismene som opptrer rundt ting man aldri har vært borti før. Hadde dette skjedd igjen i dag, ville tilnærmingen til problemet vært en helt annen. På den måten har jeg blitt mer kynisk etter varslingsaken; man har kun seg selv å stole på, ingen andre. I min naivitet trodde jeg at jeg kunne løse dette på den "snille" måten, i den forstand at dirigenten kanskje selv innså hva han hadde gjort og dermed ville trekke seg. I stedet benyttet han "angrep er beste forsvar"-trikset, og kom meg i forkjøpet. Noe som var svært enkelt ettersom han kjenner daværende leder svært godt. Det forbauser meg fortsatt at de lot seg lure av dirigenten. Det er ikke første gang han roter det til, dette vet mange i korpset om da de har hatt han som dirigent i 11 år. Jeg var sannsynligvis en av få som ikke visste det, for meg var han ny da han kom tilbake til MMK etter 4 års pause. Hvorfor var det ingen som sa noe til meg?


Cirka en uke etter Forbundsstyre-møtet sendte jeg en e-post til presidenten. Jeg syntes det var merkelig at jeg ikke hadde hørt noe fra noen. Jeg var inne på tanken på at møtet kanskje var utsatt eller at de ikke rakk å behandle saken. Jeg visste jo egentlig ikke om de hadde fått dokumentene mine heller. Og min erfaring med tidligere korrespondanse med NMF generelt var ikke særlig positiv. Av frykt for å mase sendte jeg denne e-posten, kort og konsist:

Line Wemundstad

to. 27.06.2019 13:11

• rita.h.lystad@hiof.no
• • 
    

Hei.

Jeg vil gjerne ha en tilbakemelding på det jeg har sendt deg, og hvordan det går med saken min.

Hilsen

Line Wemundstad