MAKT I FEIL HENDER...

34

MAKT I FEIL HENDER...

Jeg avsluttet sist med at jeg endelig følte på sinne. Det er ingen god følelse, men av og til er den berettiget og nødvendig. De siste dagene har det blitt publisert en sak i et korps på Sørlandet. Nok en stygg sak, og nok en gang handler det om mennesker med makt som aldri burde hatt det. Denne gangen handler det om barn og ungdommer som helt uforskyldt kommer i en situasjon som er helt meningsløs. Saken ble først fremstilt så ensidig og feil at jeg og mange med meg ga penger til korpset slik at de skal slippe nedleggelse pga økonomiske problemer. Det ville jo vært en tragedie for barna å miste korpset sitt, og også for byen deres og miljøet rundt kulturskolen etc. For min del ble jeg satt 8 måneder tilbake i tid, til da jeg mistet korpset mitt. Selvfølgelig skulle jeg være med å støtte disse barna...det skulle bare mangle.

Så viser det seg at det igjen handler om makt, posisjoner og skittent spill. Jeg skal ikke skrive så mye mer om saken, men den er publisert, så det er bare å lete den opp på nettet. Det jeg derimot vil skrive om, er disse personene med makt. Vår egen organisasjon har igjen støttet et korpsstyre, helt ukritisk. Denne gangen i en sak mot to unge jenter, drilltrenere. Ut i fra det jeg har hørt om saken, har NMF hverken beklaget eller vist støtte til de to ungdommene. Heldigvis er dette to tøffe, sterke jenter som ikke fant seg i å bli dårlig behandlet, så de tok saken videre gjennom sin advokat. Etter et forlik mellom dem og korpset fremstilles de to jentene nå som syndebukker for at korpset har økonomiske problemer. Saken burde i utgangspunktet aldri blitt en sak. 

Det er dette som gjør meg sint: Disse to modige jentene blir gjort til syndebukker for at menn med makt ikke kan innrømme at de har gjort en feil, at folk som sitter i regionstyrer rundt omkring og i Forbundsstyret i NMF godtar at slike ting skjer. NMF har visst om denne saken lenge, de burde grepet inn og stoppet det. I stedet hjelper de korpsstyrer rundt omkring i saker MOT sine egne medlemmer. Hvor lenge skal vi finne oss i at dette skjer? Nå er det på tide at folk i korpsbevegelsen våkner og ser hva som foregår i NMF. Dette er maktutøvelse på sitt verste, og vi er mange som har fått føle dette på kroppen. Hvorfor er det så vanskelig å si "beklager, vi har gjort en feil"? Tvert i mot skyves saker under teppet og fornektes.

Sinne er en forholdsvis ny følelse for meg i varslingsaken. Jeg har kjent på et stort spekter av følelser, alt fra fortvilelse, redsel, ensomhet og tomhet til skadefryd. Fortvilelse over ikke å bli trodd, redsel for fremtiden o.s.v, til å kjenne på skadefryd da korpset jeg måtte slutte i ble nest sist(15. plass) i sin divisjon i NM, etter flere år i toppen av divisjonen. Kanskje stygt, men så ærlig skal jeg være, det gjorde godt! Det sier litt om hvor tøff denne tiden var, har aldri følt på sånt før. For de som tror på sånt; det heter Karma! 

Etterhvert som tiden har gått og det mer og mer har gått opp for meg hva jeg har opplevd det siste året, har jeg i den siste tiden ofte kjent på et sinne. Særlig når jeg får høre om andre som opplever urettferdighet og trakassering i sine saker. Det er likevel aller verst når det går utover barn og unge. Det gjelder i flere saker. Det er så stygt at det ikke får gjemmes bort, men skal bringes frem i lyset. Det bør få konsekvenser for de som innehar posisjoner der de skal håndheve regler og retningslinjer, men som gjør det stikk motsatte, nemlig beskytter regelbryterne. Det gjelder for min sak og for mange andres. 

Hva er det som gjør at en person som er kjent for å være en stor korpsentusiast og brennende engasjert i korpsbevegelsen gjør hva han kan for å ødelegge korpslivet for medlemmene sine? Hva er det som gjør at samme person legitimerer trakassering og trusler fra en dirigent? Hva er det som gjør at en person som er så glad i korps støtter opp om et korpsstyre som tillater slik oppførsel mot sine medlemmer? MAKT i feil hender. Nå har vi sett det både i Region Trøndelag, Region Sør og i Forbundsstyret. Det kan virke som ingen får komme inn i NMF-systemet uten at de innordner seg de uskrevne "regler" som finnes der, og har eksistert i en årrekke. Det er på tide at vi får inn folk som håndhever de regler som faktisk er nedskrevet så fint på nettsiden til organisasjonen, og som klarer å bryte ut av denne evige sirkelen av kameraderi og korrupsjon.

Hvilke mekanismer er det som gjør at en leder får fortsette å ture frem selv om mange er sterkt uenige med lederen både i saker og i styremåte? Hvorfor får slike ledere bare enda mer makt? Slik jeg har opplevd det er det todelt; noen tørr ikke å si i mot av redsel for å bli utstøtt eller "satt på plass" og noen gidder ikke å bry seg ,og tenker at "han får bare holde på". I mitt tilfelle gjorde denne lederen det...slik at korpset mistet medlemmer. Selvfølgelig godt hjulpet av en dirigent som brøt både lover, regler, retningslinjer, og det som er "vanlige" folks oppfatning av rett og galt. De som fortsatt sitter foran denne dirigenten må vel tenke sitt? Eller velger de å tro på dirigentens og styrets løgner slik at de kan fortsette sin tilværelse i fornektelse? Ser sånn ut. 

I alle mine år i korps har jeg vært lykkelig uvitende om hva som rører seg i NMF, både regionalt og nasjonalt. Det fikk en brå slutt for et halvt år siden. Jeg skal aldri mer være likegyldig til det. Bak hver og en av varslingsakene som ender på bordet til NMF rundt omkring i landet, er det mennesker som har en vond historie. De fortjener å bli hørt, og de fortjener respekt for å være modige nok til å si fra. At det nå er satt i gang diskusjonsforum for slike saker er et stort skritt i riktig retning. Første møte er holdt og det blir spennende å se hva dette kan komme til å bety. Kanskje burde man satt i gang noe i flere byer enn Oslo, da det for mange blir for langt unna. Trondheim burde vært en mulighet.

Det vil i nærmeste fremtid komme flere saker i media. Det vil tvinge frem en reaksjon hos flere instanser, og deretter handling for å få endret de kritikkverdige forholdene i og rundt NMF. Det er mye bra som skjer i korpsnorge, men jammen er det mye dritt også, unnskyld språket, men det må til.

Jeg ønsker å bruke mitt sinne til noe positivt. Engasjement og stå-på-vilje. Jeg kommer aldri til å gi opp kampen for rettferdighet. Kampen mot makt som er i feil hender. Jeg regner med at det går noen rundt der ute med en aldri så liten bismak i munnen, etter å ha vært vitne til urettferdighet og skittent spill fra ledere, dirigenter og andre maktpersoner, men uten å gripe inn eller gå i mot makta. Det er så forbasket enkelt å seile med og å slippe å ta innover seg at man faktisk har bidratt til denne uretten selv ved å holde munn da man burde sagt i fra. Det er så enkelt å si "dette har ikke jeg noe med..." Jo, det har du, det er din plikt som medmenneske å ikke godta urett, trakassering og mobbing. 

"Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv"-Øverland. Neste gang kan det ramme deg eller en av dine.