Åpent brev til alle i MMK

39

Åpent brev til alle i MMK

Først vil jeg dele brevet jeg sendte til dere like etter at jeg sluttet i MMK.

Hei alle sammen!

De siste månedene i MMK ble ikke sånn som jeg hadde håpet. Jeg vet ikke hvilken informasjon dere har fått, men jeg regner med at alle har skjønt at noe har foregått. Dere som var på årsmøtet hørte leder nevne en "krevende sak" som styret skulle ferdigbehandle. Dersom det var krevende for dem, vet jeg ikke hvilket ord jeg skal bruke på mine siste ni måneder! Jeg lar det være opp til styret å formidle det de ønsker å si, fra sitt ståsted, om saken. Så får jeg gå videre med min opplevelse i andre instanser. Min mening har ALDRI vært å skade MMK med denne saken. Tvert imot har jeg kommet i denne situasjonen pga lojalitet, og fordi jeg prøvde å beskytte MMK. 

Jeg kan ikke finne meg i å bli behandlet slik jeg har blitt uten å si fra. Jeg vil presisere at dette aldri har handlet om en trist kjærlighetshistorie og -sorg. Jeg har forstått at det har vært en oppfattelse blant medlemmene i MMK. Dette handler om en dirigent som ikke har vært bevisst sitt ansvar, og utnyttet sin stilling og bevisst brukt MMK som pressmiddel overfor meg. Derfor vil jeg gå videre med saken utenfor MMK, nå som styret velger å beholde ham. 

Jeg kan ikke la være å tenke; hva om dirigenten hadde behandlet en av døtrene i korpset eller en av de "gamle medlemmene" på en sånn måte? Eller om det hadde vært en ny dirigent som de som behandlet saken ikke hadde kjent i 16 år? Noe å tenke på...

For meg blir det feil å fortsette i MMK sånn som situasjonen har utviklet seg. Jeg kan ikke være medlem i en organisasjon som bidrar til at en dirigent, som viser så liten respekt for etiske regler og utnytter sin stilling overfor et medlem, får fortsette. Styret i MMK sier med sin avgjørelse at det er greit å oppføre seg slik som dirigent i MMK. Jeg har derfor varslet styret i MMK om at jeg avslutter mitt medlemskap i MMK. Det er med tungt hjerte.

Jeg kommer til å savne de fine turene, konsertene og tirsdagskveldene med dere. 

Jeg vil takke dere alle for tre fine år i MMK. 

Lykke til videre!

Med vennlig hilsen

Line

Dette var et brev jeg følte at det var riktig å skrive. Det å bare bli borte uten å si noe ville føltes helt feil. Jeg angrer ikke på at jeg gjorde det, selv om ingen av dere svarte på det, men «noen» repliserte med å fjerne meg fra epost-listen umiddelbart…

Jeg har ingen anelse om noen av dere har lest bloggen min. Jeg får kun opp antall lesere, ikke hvem. Men dersom dere har lest, håper jeg at dere har forståelse for at dette ikke er en sak man kan la passere i det stille. Jeg aner ikke hvilken historie dere har fått fra styret, eller om dere har fått noen i det hele tatt. Her kan dere lese noe av det som skjedde for ett år siden:

Da jeg, for ganske nøyaktig ett år siden, uteble fra MMK, var det en svært vanskelig avgjørelse å ta. Det første jeg mistet, bortsett fra to øvelser før, var adventskonserten. Jeg husker det som det var i går. En av klarinettistene, (kona til lederen og dermed en av mine nærmeste naboer), kom innom meg for å hente en note et par timer før konserten. (Under påskudd av at det fantes bare en førstestemme… det stemte ikke. Jeg vet hvem som hadde den andre.) Stemningen i stua var ikke helt på topp, for å si det forsiktig. Jeg var svært nedbrutt.

Vi snakket litt rundt hva som hadde skjedd, såpass at hun forsto hvorfor D (dirigenten) hadde henvendt seg til henne på en øvelse. Han hadde først spurt om hun hadde snakket med meg. Da hun sa nei, fortalte han at han «hadde vært hos meg og «prøvd» å snakke med meg». Han prøvde å fremstille seg og sin rolle i dette som noe helt annet enn det det var. Hun sa videre til meg at det virket som han prøvde å komme meg i forkjøpet, da han skjønte at jeg ikke hadde sagt noe. Resultatet av hans prat litt «her og der» ble at folk i korpset trodde at det var jeg som hadde kjærlighetssorg og dermed var borte. (Hadde det bare vært så enkelt…) 

Senere skrev D i svarbrevet på varselet at han ble "invitert hjem" til meg, altså til den samtalen han hadde «prøvd» å ha med meg. Nok en løgn, det var han som ville at vi skulle møtes. Han hadde fått en mail fra meg, der jeg bl.a. prøvde å ta tak i situasjonen rundt MMK. Utdrag fra hans svar på mailen:

Hei.

Jeg har egentlig ligget en time nå og skrevet til deg, men slettet det igjen i det jeg skulle sende. Kan heller møte deg for jeg orker ikke skrive mer, blir bare beskyldinger osv frem og tilbake. Kan heller fortelle deg det jeg skrev... 

Vi avtalte at han skulle komme til meg, da han hadde ett av barna hjemme så vi ikke kunne være der.

Slike løgner og omgåelser av sannheten ble det etter hvert mange av. Dette er bare ett lite eksempel. (Samtalen hjemme hos meg endte med at han snakket om hvor fælt han hadde det. At han så hvordan folk pratet på øvelsene, at folk skulte på ham, at folk unngikk ham, øvelsene var pyton, at han hadde kjærlighetssorg, en dyr bilreparasjon/dårlig økonomi, en rettssak ang. sønnen, dårlig samvittighet for familien sin osv. Altså den vanlige sytingen om alt mulig...)

Men tilbake til besøket av "nabo-kona"... Hun fortalte meg også noe annet som jeg har tenkt på i ettertid. Da vi hadde høstkonserten med vikardirigenten kom vår sykemeldte dirigent for å høre på. Dette hadde hun reagert på med tanke på meg, og tenkt; "var nå dette så lurt av ham?" Hvorfor skulle hun tenke det dersom ingen hadde sagt noe til noen? Jeg hadde ikke sagt noe. Her har det nok foregått mye mer i kulissene enn jeg har vært klar over. Denne konserten foregikk før jeg ble borte fra øvelser. Men dette gir mer mening når man leser en sms jeg fikk fra lederen i korpset (hennes mann). 

Hei Line.

Vi skjønner at du har det ugreit for tiden. Du er jo ikke borte fra to mmk øvelser etter hverandre uten grunn. Uansett hva som er –eller ikke er- mellom deg og …, vil jeg du skal vite at vi bryr oss om deg, og håper at du finner ut av tingene.  

Meldingen fortsatte med gode ord og meninger. Jeg takket for den og satte selvfølgelig pris på støtten. Men jeg kunne jo ikke si sannheten om hvorfor jeg var borte, ikke da. I tillegg, som en endelig bekreftelse på det jeg allerede trodde, fikk jeg videreformidlet noe fra en samtale som ble overhørt av min sax-venninne rett etter den andre øvelsen jeg var borte fra. Det skal også sies at den koselige meldingen jeg fikk fra lederen, kun var pga at han trodde jeg hadde kjærlighetssorg. Etter at jeg varslet inn D fikk pipa en annen låt...

Det kom nye trusler på sms om at D ikke kom på adventskonserten dersom jeg ikke kom. Han skulle sykemelde seg. I tillegg skrev han at han ikke skulle være dirigent for MMK etter jul. Jeg var nå så sliten og lei av alt dette, som hadde pågått siden i juni, at jeg endelig innså at det beste faktisk var om han sluttet. Jeg kunne uansett ikke klare å ordne opp i dette, det ble for mye. Men jeg prøvde likevel å få ham til å gjennomføre konserten. (Jada, har alt på sms.) Han gjorde det, etter en lang tlf.samtale med en i korpset, påsto han selv. Jeg hadde et møte med bl.a. denne personen før selve varselet, i et forsøk på å løse dette utenfor styret. Han husket ikke denne samtalen…

Så skjedde det noe merkelig, eller egentlig ikke, når jeg tenker meg om. Etter å ha truet meg med å slutte som dirigent i et halvt år, og at det dermed ble min skyld at vi mistet dirigent nr. 2(?), og han skjønte at jeg omsider fant det like greit, snudde han helt om. Utdrag fra mail:

«Slutter jeg nå lar jeg hele MMK i stikken, samtidig som at det da iallfall blir folkesnakk osv, og jeg kan vel aldri få en sånn jobb igjen. Verden er litt for liten til det. Og føler ikke at det gagner deg heller hvis jeg slutter nå, blir liksom en del av det folkesnakket begge to da. Så jeg har landet på at jeg fortsetter.  

Når begynte han å tenke på korpsets beste? Eller mitt? Han var borte hele høsten. Vi klarte oss utmerket med vikardirigent. Er det til korpsets beste at medlemmer slutter pga ham? Sannheten er vel snarere at han klamret seg til jobben av økonomiske grunner, noe som han også brukte mot meg. Han sa han måtte selge leiligheten dersom han sluttet. Og riktig nok; han innrømmer selv det han har gjort, og vet at ingen vil ansette en dirigent som oppfører seg på den måten han har gjort, så forhåpentligvis får han ikke en sånn jobb igjen. Det unner jeg ingen andre korpsmedlemmer i noe korps. 

Det sitter en person i korpset som vet så å si alt som skjedde rundt dirigenten og meg. Hun var en av dem som overtalte meg til å komme tilbake. De som gjorde det, mente det var helt feil at han skulle få fortsette å stå der, mens jeg ble borte. Etter god hjelp og støtte fra dem sendte jeg svar til dirigenten:

Jeg har også tenkt og vurdert mye, og har landet på at MMK ikke fortjener å miste medlemmer pga dette. Korpset​ trenger flere medlemmer, ikke færre. 

Du har satt meg under et unødvendig stort press helt siden i juni. I tillegg til det du har sagt, har du 19 ganger på sms/email truet med å si opp/sykemelde deg. Dette var helt klart for å straffe meg og å skremme meg til å tro at MMK kunne miste dirigenten sin kun pga meg.

Når det gjelder folkesnakk etc., er du overhodet ikke bekymret for meg eller MMK, det viser dagens situasjon. Det er kun din egen økonomi du er opptatt av. Det som faktisk gir minst folkesnakk, er at du begrunner en sykemelding/oppsigelse med helsesituasjonen din, noe som du har brukt før, uten problemer. (Dette visste både han og jeg, har mail som bekrefter det, derfor mente jeg det var enklest også denne gangen. Red. anm.) Det er ingen i MMK, eller fremtidige arbeidsgivere, som vil stille spørsmål ved det. 

Nå spør folk hvorfor jeg ikke er der, og jeg har forklart til noen av dem hva som har foregått. 

Det er også noe som heter dirigent etikk. Ble tipset om en artikkel fra korforbundet om dette. (Se linken) Kan selvfølgelig kontakte NMF også, men regner med at de samme regler/retningslinjer gjelder for korpsdirigenter. Måten du har presset meg på siden i juni, tror jeg er langt utenfor de retningslinjer som finnes. 

https://korbloggen.no/nar-dirigenten-er-pa-sjekkern/

Han prøvde også nå på at vi skulle møtes for å prate. Sms fra 10. des. Denne gangen svarte jeg at jeg ville ha skriftlig svar. Det ville han ikke, men gjentok at vi kunne snakkes. Det ønsket ikke jeg.

Etter dette møtte jeg opp på øvelse igjen. Noe jeg opplevde som svært krevende. Som jeg har skrevet om på bloggen, hadde jeg blitt sykemeldt pga det som hadde skjedd, truslene, trakasseringen og påkjenningen i forhold til korpset etc. ble for tøft. Likevel ble jeg oppfordret av lege, helsepersonell og venner i korpset til å forsøke å opprettholde hobbyen min. Jeg skjønner at det kan være vanskelig å sette seg inn i hvor tøft dette var. Men tro meg, det er det vanskeligste jeg har opplevd, og det pågikk i et halvt år. Jeg presset meg gjennom to øvelser før jeg innså at dette ikke gikk. Jeg prøvde en gang til å ta det opp med dirigenten, det endte med nok en samtale om hvor trasig han hadde det. Jeg ga opp og sa til ham at jeg ville kontakte NMF, for å få hjelp til å løse dette. Jeg skrev også at jeg ville holde MMK utenfor, da de ikke fortjente å måtte håndtere dette, men at vi måtte ordne opp selv.

I all min naivitet prøvde jeg altså å ordne opp i dette på en ordentlig måte. Det har jeg skrevet om tidligere i bloggen. Det viste seg å være en tabbe. Jeg har en sterk formening om at telefonene glødet mellom dirigenten og lederen i MMK etter dette, og antakelig hadde gjort det i lengre tid. Og jeg regner med at kona hans som var innom meg før adventskonserten ble pålagt munnkurv…

Varselet var et faktum den 4. januar. Jeg deltok svært lite på øvelsene på nyåret. Vi hadde en del gruppeprøver og også vikar, i tillegg til at mine møter angående varselet, ikke dirigentens, ble lagt til tirsdager. Det skulle liksom legges lokk på dette… Hvor lurt var det da å ha møtene på et rom som var synlig for alle som kom og gikk? Jeg tror jeg til sammen hadde to hele øvelser med dirigenten etter jul før jeg ikke orket mer. Jeg var senere på en øvelse da vi hadde vikar, dette ble jeg oppfordret til av gruppeleder. Jeg håpet vel fortsatt at dirigenten skulle bli suspendert slik at vi fikk vikar på NM. Det skjedde ikke. Det var det leder som bestemte, selv om det egentlig var en styresak.

Dagen etter øvelsen med vikar ble jeg kontaktet av leder i musikkfaglig komite. Hun lurte på om det var slik at jeg ble med på NM, og dermed kunne spille klarinettsoloen på «Rhapsody in blue» slik meningen egentlig var. Jeg spurte om vi skulle ha dirigenten (den innvarslede) på NM, og hun bekreftet det. Likevel spurte hun om jeg skulle være med på NM. Da hadde hun forholdsvis nylig sittet i møte med meg etter at styret hadde avvist varslingsaken som en privat sak mellom dirigenten og meg. Hun visste at jeg ikke hadde vært på øvelsene med dirigenten pga saken, hun visste at jeg var sykemeldt pga saken, hun visste, eller burde i hvert fall skjønt, hvor vanskelig situasjonen var.

Likevel forventet hun altså at jeg skulle møte opp, sitte rett foran (en meter ifra) dirigenten å spille klarinettsoloen i åpningen på «Rhapsody in blue» på NM Janitsjar etter å ha vært gjennom en varslingsak mot samme dirigent? At styret bestemte at det var en privat sak mellom han og meg betyr ikke at det jeg varslet inn ikke hadde skjedd. Attestene fra helsevesenet lyver ikke. Han brukte MMK i flere måneder til å true og trakassere meg med. Jeg gikk på akkord med meg selv og mine følelser for å prøve å ordne opp i dette. Helt til jeg ikke klarte mer. HVA I ALL VERDEN TROR HUN JEG ER LAGET AV??? Sannsynligvis det hun selv er laget av…

Når det gjelder vedtaket fra styret i saken, synes jeg dere skal lese det nøye. (I innlegget som heter "Dommen") Saken ble ikke bare avvist som en privat sak. Dirigenten ble nærmest berømmet for å ha gjort en bra jobb, og selvsagt utført sin gjerning i tråd med kontrakten. Ingen i styret hadde sett at han hadde oppført seg stygt mot meg, verken på øvelser eller på konserter…. Jeg var ikke på en eneste konsert med ham etter turen til Frøya! (Noe som ble den verste korpsturen i mitt liv!) Hele høsten hadde vi vikar. På de få øvelsene før og etter jul, satt jeg på kjøkkenet i pausene, og holdt meg lengst mulig unna ham. Hva er det styret mener han i så fall skulle ha gjort mot meg de timene vi satt og spilte? I tillegg var det ingen i styret som visste noe om saken før de fikk saken lagt på bordet. Da var min tid på hans øvelser forbi. Styrets vedtak og kommentarer om dirigenten er meningsløst svada. At dere i styret har satt navnet deres på dette papiret på vegne av MMK er en skam! Alle som sier ja til styreverv har et ansvar, og det ansvaret tok dere ikke. Et av de unge medlemmene i styret hadde uttrykt sterk fortvilelse over denne saken. "Hvordan skal vi ta vare på Line?" Det sier kanskje noe om hennes innstilling til avgjørelsen? Dette har jeg fra svært pålitelige kilder. Sannheten er at INGEN tok vare på meg. Jeg var bare et problem, et utskudd, et forstyrrende element.

Da saken ble meldt inn til det nye styret, i tråd med HR ansvarlig i NMF sine råd, (!?!) og i samråd med den nye lederen øynet jeg igjen et lite håp. Den nye lederen var hjemme hos meg før valg av nytt styre. Vi satt i valgkomiteen sammen, så jeg visste at han skulle bli ny leder. (Valget ble utsatt pga saken, slik at det gamle styret (les:leder) skulle få bestemme utfallet) Jeg la frem saken for ham, og vi ble enige om at jeg skulle levere nytt varsel etter det ekstraordinære styremøtet. Det ble gjort samme kveld som møtet.

I løpet av denne kvelden fikk jeg også høre svært ufordelaktige ting om dirigenten og hans fortid, fra medlemmer i korpset. Bl.a. fra en som hadde møtt D sammen med en "ny" dame ganske kort tid etter at korpset spilte i bryllupet hans. Synd at ingen fortalte meg det før, det kom nesten nøyaktig ett år for sent. Da hadde dette aldri vært en sak. Og jeg vet jo nå at de aller fleste i korpset kjenner til hans fortid, bare ikke de aller nyeste medlemmene, inkludert meg.

En tid etter at jeg publiserte bloggen fikk jeg en melding fra ei dame som hadde lest den. Hun kjenner D godt, men er mye yngre enn ham. Hun skrev bl.a: "...kanskje bør jeg ikke si noe, men det er noe med blikkene han har sendt meg i alle disse årene og måten han tar på meg på når man har vært på fest/i lystig lag i forbindelse med konsert..."

Er det slike dirigenter vi vil ha? Jeg har sett det før, både i skolekorps og voksenkorps. Dirigenter som forsyner seg både her og der. Selv var D tilsynelatende svært kritisk til flere dirigenter i hans bekjentskapskrets som hadde oppført seg sånn. (Han gjorde et stort nummer ut av det) Noen av dem visste jeg om, de er godt kjent for de fleste. Han sa at han aldri hadde innledet forhold til noen i kor eller korps han har dirigert, men vært bevisst på å holde avstand. Dette har vist seg å være ren løgn. Jeg har senere fått vite om den ene etter den andre. Bl.a. hans ekskone og et tidligere medlem i MMK. Sannheten vil alltid komme for en dag.

Jeg skjønte ganske fort at det nye varselet ikke ville føre frem, da de som hadde behandlet saken første gang iherdig fortsatte å tale dirigentens sak. Alt kan leses på bloggen. Hva dirigenten har løyet om og laget av historier får jeg vel aldri vite, men det er ikke så viktig. Jeg har alle meldinger og e-poster, og vet alt jeg trenger å vite. At MMK ved leder velger å ikke svare på henvendelser fra dirigentens tidligere kjæreste (før meg) sier meg at dere velger å fortsette å stikke hodet i sanden. Selv om «alle» i MMK vet om hans fortid, noen mer enn andre, sitter dere stille som østers på stolene deres. Men både han vet, jeg vet, og alle dere vet at vi alle vet…

...og dermed hadde jeg spilt min siste tone i MMK. Styret ved leder fikk min oppsigelse, og dere fikk brevet fra meg, som en takk for tre fine år. Det fjerde året i MMK vil jeg aller helst glemme. Det inneholdt for det meste unoter...