Heksejakt og svik

40

"HEKSEJAKT" OG SVIK

Jeg har i likhet med hundretusener av nordmenn fulgt Idas kamp i «Heksejakt» på TV2. I motsetning til de aller fleste av disse vet jeg hva det vil si å stå i den kampen. På grunn av Ingrid Bolsø Berdals eminente skuespillertalent og en medfødt evne som de fleste mennesker innehar til å se og ta innover seg andre menneskers smerte, kan man ane noe av det mørket hun befinner seg i. Maktesløsheten. Ensomheten. Svik etter svik. Meg treffer det rett i magen, i sjela, i hjertet. Jeg kjenner på kroppen hvordan hun har det.

Jeg kjenner på forakten for de som lyver, de som gjør hva som helst for å redde sitt eget skinn, uansett hva de påfører andre. Kjenner det igjen, løgn og bedrag. Jeg kjenner på sorgen når hennes nærmeste snur ryggen til. På sinne for all urettferdigheten. Men mest av alt kjenner jeg på håpløsheten. Fordi dette gjennomsyrer alle miljøer i samfunnet; den sterkestes rett, den med mest makt og penger. Hvor går veien videre? Hva skal til for at dette endres?

For meg handler ikke dette lenger om en stakkarslig mann som måtte bruke uredelige metoder for å holde meg inne i et forhold jeg ikke ønsket å være i. Dirigent eller ikke. Det handler heller ikke om et korpsstyre som ikke verdsatte sine medlemmer nok til å fjerne en mann som ikke var seg sitt ansvar bevisst. At ingen hadde ryggrad til å stå imot en leder som misbrukte sin makt, får hver enkelt kjenne på. De har vært med på å skrive det tristeste kapittelet i korpsets historie. Det handler heller ikke om svikefulle venner, som jo egentlig ikke er venner uansett, så dem var det jo greit å bli kvitt.

Det handler om grunnpilarene i samfunnet vårt. Hvilke verdier vi står for. «Heksejakt» er bygget på en sann historie. Det er ikke en oppdiktet spenningsserie, selv om karakterene er fiktive. Dette skjedde faktisk. Det skjer HVER DAG i Norge. Det finnes mange Ida’er der ute. Både kvinner og menn. Jeg kjenner og vet av noen av dem. Mange av dem blir syke, så syke at de ikke klarer å fungere normalt i hverdagen, gå på jobb, være sosial. Fordi det slår bena under dem. Fordi kollegaer, venner, familie ikke evner å se, eller ønsker å se, virkeligheten. Noen av frykt for represalier. Noen av bekvemmelighetshensyn; enklest å ikke blande seg. Noen er rett og slett for feige og mangler ryggrad. Jeg vet ikke hva som er verst, men når man står midt oppi det, spiller det ingen rolle. Sviket føles like stort uansett.

Flere har spurt meg om det var «verdt å varsle». «Var det verdt det?» For meg har det aldri handlet om det. Jeg hadde ikke noe valg. Jeg kunne ikke ha levd med å godta en slik urettferdighet uten å ta til motmæle. Det er den jeg er. Så for meg ligger verdien i å ta opp kampen mot urettferdigheten som ligger i avgjørelsen som førte til at dirigenten fortsatt står foran korpset. Ikke lenger for meg, men for dem som blir de neste ofrene, de neste varslerne. Jeg vil at vi skal komme dit at det skal være «verdt det» for alle som opplever trakassering, mobbing, utestenging og andre utilbørligheter, og som sier ifra om dette. Jeg ønsker at alle som opplever slikt skal tørre å si fra. Slik er det ikke i dag.
   

1. januar ble arbeidsmiljøloven strammet ytterligere til når det gjelder varsling og ivaretakelse av varslere. Dette gjelder ikke for frivillige organisasjoner. Hvorfor ikke? Jeg mener at denne loven burde vært tatt ut av arbeidsmiljøloven og stått som en egen lov i den store, røde boken. Både i politiske organisasjoner og i idretten er det mange, både kjente og ukjente, varslingsaker. I Norges Musikkorps Forbund er det INGEN. Det er ganske utrolig. Og det er det også, utrolig. Det er rett og slett ikke sant, men ledelsen legger lokk på alle slike saker slik at organisasjonen skal se flott ut fra utsiden. Slik at de kan klappe seg selv på skulderen: «Se så flinke vi er i NMF, finnes ikke sånt hos oss.»  Det finnes, og det er til dels grovt og stygt. De som betaler regningen for ledelsens bruk av advokater mot sine egne medlemmer, er selvsagt medlemmene. Makt er som narkotika, man vil ha mer og mer. Maktsyke mennesker hører ikke hjemme i en slik organisasjon. De forpester og ødelegger den innenfra.

Kontrollkomiteen i NMF, som har som oppgave å påse at ledelsen følger de gjeldende regler i forbundet, påstår at de ikke har mandat til å gripe inn i saken. Likevel brukte de flere måneder på å komme frem til den konklusjonen. Hva skal vi da med dem? Maken til sprøyt og vissvass skal man lete lenge etter. Lederen i kontrollkomiteen nasjonalt meldte seg inhabil i saken, uvisst av hvilken grunn. Saken ble først sendt til den regionale kontrollkomiteen. Der satt bl.a. han som var leder i regionstyret da jeg varslet inn saken der. Med andre ord: Han kontrollerte en sak som han selv hadde vært med på å fatte vedtak i. Slå den!

Denne organisasjonen er så gjennomsyret av maktkamp og korrupsjon at noe bør gjøres snarest. Kronprinsen er forbundets høye beskytter. Han skulle bare visst hva det er han «beskytter».

I «Heksejakt» blir man tatt inn i en verden full av maktkamp, maktarroganse, korrupsjon og pengemakt. Gang på gang får vi se at folk bøyer av for denne ukulturen, de makter ikke å stå imot ledere, makter ikke å ta opp kampen, velger heller å svikte sine kolleger som allerede ligger nede. Det er feigt, det er uredelig, det er stygt, det er SVIK. Jeg har fått føle på det, de fleste varslere har fått føle på det. Vi har kjent det på kroppen. Akkurat slik Ida har kjent det. Hun er vårt ansikt utad.