VARSLINGSAK OG KORONA

41

VARSLINGSAK OG KORONA

Bloggen min har ganske nylig hatt ett-års dag. Jeg vil takke alle dere som har tatt dere tid til å lese! Det betyr svært mye. Spesielt vil jeg takke Siw som har vært en ekstra god støtte i tillegg til at hun har delt sin historie med meg. En historie som får de fleste andre til å blekne, og å bli hverdagslige. Men så er det en gang sånn at vi kjenner best vår egen smerte, og den skal man selvfølgelig ta på alvor. Siws historie skal også fortelles, slik jeg har fortalt min. Den skal fortelles fra Siws hjerte gjennom min penn. Håper mange vil lese Siws historie når den tid kommer. Det er hjerteskjærende hvordan et helt samfunn har sviktet henne og hennes familie. Helt fra en barndom fylt av rus, overgrep og frykt, og inn i et voksenliv som få mennesker kan forestille seg. På grunn av, og på tross av, alt hun har vært igjennom, har Siw et brennende ønske om at hennes historie skal deles. Både for å åpne folks øyne og å adressere problemene, men aller mest fordi hun har en drøm om å redde noen av barna som til daglig opplever mye av det hun opplevde som barn, og som frarøvet henne hennes barndom…henne og hennes tre mindre søsken.

Jeg har fått spørsmål fra flere hold om jeg har sluttet å skrive… Svaret er ganske enkelt; korona. Ikke fordi jeg har vært syk, smittet eller personlig berørt på noen måte. Neida, jeg har sittet i min egen lille «karantene» her på Torp og latt verden gå sin egen skjeve gang. Har ikke hatt de helt store behovene for å utfolde reiselyst og annen «farlig» atferd. I starten av Covid-19 med nyhetene som fast følgesvenn, og etter hvert som månedene gikk, med hagen som reisemål. Skal fortsette med det ettersom bær, frukt og grønnsaker stadig modner.

Altså; det ble en ufrivillig lang pause fra skriving og varslingsak da koronaen overmannet oss. Jeg skal ikke vikle meg inn i en lang utredning om koronaen og dens herjinger, hvem som burde/ikke burde reist hit og dit eller hvem som er de store heltene. Det er aviser, nyheter og Facebook fulle av. Til noens fornøyelse, andres irritasjon… Det å skrive blogg eller andre skriblerier om noe som handlet om helt andre ting enn korona ville vel, i beste fall; ikke blitt lest, i verste fall; hetset, fordi man viste en interesse for annet enn korona, Gud forby!  Det betyr ikke at det ikke har blitt jobbet i kulissene. Jo mer man graver, jo mer finner man, og det er en stor jobb å samle alle trådene. Kanskje mest på grunn av at saken er så sammensatt.

Selve varslingen i seg selv er egentlig ganske enkel; en dirigent har misbrukt stillingen sin til å true og plage en musiker. Hadde vi ikke vært i disse rollene, hadde ikke saken eksistert. Det er dermed IKKE en privat sak. Korpsstyret har «renvasket» dirigenten ved å si at de ikke har sett at han har gjort noe galt på jobb, men tvert imot gjort en bra jobb… (???…) Nei, det skulle tatt seg ut om han hadde truet meg fra dirigentstolen. X antall tekstmeldinger og eposter viser derimot flere trusler, det har de valgt å kalle «privat». Selv om det omhandlet helt konkrete trusler angående hans engasjement som dirigent i korpset. Styrets motiv for å beholde ham må de svare for selv. Jeg har dirigentens løgner svart på hvitt, men jeg har nok ikke fått innsyn i alle. Kanskje var det heller et ønske fra leder om å bli kvitt noen medlemmer som hadde vært «frekke» nok til å ha egne meninger på styremøter? (Sikter til saken om korpsets tidligere omtalte dirigent som ble oppsagt.) Med en maktsyk leder er ikke det utenkelig, og sånne finnes det dessverre flere av. I kombinasjon med at det sitter kompiser/kolleger av dirigenten i de rette stillingene høyt oppe i vår organisasjon, Norges Musikkorpsforbund, ble denne varslingsaken ikke så enkel likevel. Det er ikke ønskelig at man har en egen stemme, at man sier ifra når noe er forferdelig galt. Det finnes det mange eksempler på. Og det foregår langt opp i systemet, helt opp på departementsnivå. Det er alvor!

I tillegg til varslingen som jo har vært, og er, en kjempestor belastning, kommer de personlige aspektene ved dette forholdet. Å være sammen med en person som stadig spiller på din medfølelse og samvittighet fordi han tidlig i forholdet har skjønt at det fungerer, gjør seg selv til martyr, og får deg til å tro at du er tilnærmet et monster, er livsfarlig for din selvfølelse og ditt velbefinnende. Jeg har lest MYE om disse menneskene; narsissistene. De er mestere i å spille ydmyke, forståelsesfulle og omgjengelige i alle andre sammenhenger enn i sitt kjæresteforhold. Derfor er det vanskelig å bli trodd når man forteller om hvordan de er/har vært å være sammen med. Jeg har derimot vært så «heldig» at jeg har fått bekreftet denne personens væremåte gjennom flere kanaler. Ekskjærester, korpsmedlemmer og andre. Det verste er kanskje at flere i korpset har kjennskap til noe av det han har vært borti, men det fikk ikke jeg vite før etterpå, da var det AKKURAT for sent!

Dette var en veldig rask sammenfatning av det som er skrevet i bloggen. For å svare på spørsmålet om det kommer flere innlegg: Ja, det gjør det. Det er mye å ta tak i. Vi har en organisasjon som gjør hva de kan for å dekke over varslingsaker. Jeg har sendt inn et forslag til Landsmøtet i NMF. Jeg er meget spent på om de tar det inn slik jeg har formulert det, eller om de skriver det om slik DE vil legge det frem. Les: Få det nedstemt. Jeg har skrevet til presidenten i NMF, hun svarer ikke, noe som ser ut til å ha blitt en vane. Dette var i god tid før korona, altså holder ikke det som unnskyldning. Etter manges oppfatning var vel NMF lovlig sent på banen i forhold til det meste som angikk korona også. «Noen» har fremdeles ikke skjønt at jobben går ut på mer enn å dele ut diplomer og premier under NM. Som generalsekretæren i NMF skrev til meg etter at jeg sendte varslingen til ham: «Jeg skjønner ikke hva jeg kan bidra med i denne saken…» Han kunne f.eks. fortalt meg at man kunne anke saken videre opp i systemet. Men motarbeidelse har vært et gjennomgående tema i denne saken, fra og med HR-ansvarlig til høyeste hold. Det ser ikke ut til at de kan organisasjonens egne regler og retningslinjer. Så får vi hjelpe dem litt på vei med å minne dem på det, vi som har opplevd regelbrudd, trakassering og lignende.

   

Jeg har også et ønske om å få satt lys på dette med psykisk vold og terror. Mange opplever dette i sine relasjoner. Det være seg kjæresteforhold, familieforhold eller arbeidsforhold. Jeg har gjennom bloggen min kommet i kontakt med mennesker som har opplevd mye vondt. Det er jeg takknemlig for, det er modig gjort å ta kontakt å fortelle om slike ting. Problemet med psykisk vold er at det vanskelig lar seg bevise. Jeg gikk selv til politianmeldelse av denne personen, men saken ble henlagt etter bevisets stilling. Selv om jeg hadde skriftlig bevis i form av teksmeldinger og eposter. Jeg anket, men fikk ikke medhold, med begrunnelsen: «Det er ikke tilstrekkelig opplysninger i saken til å konstatere at det er begått noe straffbart fra mistenktes side.» Videre står det: «I den vurderingen er det vektlagt at saken fremstår å være en tung personlig belastning på alle de involverte…» Jeg lurer da på; hvem er «alle»? JEG vet at det har vært en «tung belastning», det var derfor jeg anmeldte det. Og selvfølgelig er det en tung belastning å bli anmeldt, men det burde han kanskje tenkt på før han startet med trusler etc.? Hvilke signaler skal dette gi? Man mister fullstendig troen på rettssystemet. Særlig når man i tillegg vet at flere har anmeldt samme person for cirka det samme. Altså kom han seg unna med dette også, det er det de gjør disse personene. Så fortsetter de å ødelegge for enda flere…

Som dere skjønner er det mye som er uskrevet enda. Selve varslingsaken som sådan er kanskje ikke det aller viktigste fremover. Fokuset vil være på jobben for at slike saker ikke skal behandles på samme dårlige og mangelfulle måte neste gang det skjer brudd på lover og regler. Det er nok å ta tak i. Min sak blir bare ett av eksemplene på hva som skjer av urett og maktmisbruk, hva som skjer når man sier ifra. Slik skal det ikke være i Norge. Alle har lik rett til å si fra, lik rett til å bli hørt. Slik det er nå, er det makta som rår, uansett. Det er bare å ta en rask titt på f.eks. NAV, det florerer i alle lag og organisasjoner, på de fleste arbeidsplasser. Og dette kan bare skje på grunn av at noen lar det skje. Fordi de fleste vet at det koster for mye å si ifra. Omkostningene med å stå opp mot ledere og makt er for store. Det viser seg gang på gang, i sak etter sak. Jeg vil ikke være en av dem som godtar at det er sånn, derfor har jeg sagt ifra, og vil fortsette med det. Og jeg håper at dere som leser vil fortsette å følge med videre. Og så håper jeg dere vil følge Siw sin historie når den tid kommer. Takk! 💗