VARSLINGSAK OG KORONA
41
VARSLINGSAK OG KORONA
Bloggen min har ganske nylig hatt ett-års dag. Jeg vil takke
alle dere som har tatt dere tid til å lese! Det betyr svært mye. Spesielt vil
jeg takke Siw som har vært en ekstra god støtte i tillegg til at hun har delt
sin historie med meg. En historie som får de fleste andre til å blekne, og å
bli hverdagslige. Men så er det en gang sånn at vi kjenner best vår egen
smerte, og den skal man selvfølgelig ta på alvor. Siws historie skal også
fortelles, slik jeg har fortalt min. Den skal fortelles fra Siws hjerte gjennom
min penn. Håper mange vil lese Siws historie når den tid kommer. Det er
hjerteskjærende hvordan et helt samfunn har sviktet henne og hennes familie.
Helt fra en barndom fylt av rus, overgrep og frykt, og inn i et voksenliv som
få mennesker kan forestille seg. På grunn av, og på tross av, alt hun har vært
igjennom, har Siw et brennende ønske om at hennes historie skal deles. Både for
å åpne folks øyne og å adressere problemene, men aller mest fordi hun har en
drøm om å redde noen av barna som til daglig opplever mye av det hun opplevde som
barn, og som frarøvet henne hennes barndom…henne og hennes tre mindre søsken.
Jeg har fått spørsmål fra flere hold om jeg har sluttet å
skrive… Svaret er ganske enkelt; korona. Ikke fordi jeg har vært syk, smittet
eller personlig berørt på noen måte. Neida, jeg har sittet i min egen lille «karantene»
her på Torp og latt verden gå sin egen skjeve gang. Har ikke hatt de helt store
behovene for å utfolde reiselyst og annen «farlig» atferd. I starten av Covid-19
med nyhetene som fast følgesvenn, og etter hvert som månedene gikk, med hagen
som reisemål. Skal fortsette med det ettersom bær, frukt og grønnsaker stadig
modner.
Altså; det ble en ufrivillig lang pause fra skriving og
varslingsak da koronaen overmannet oss. Jeg skal ikke vikle meg inn i en lang
utredning om koronaen og dens herjinger, hvem som burde/ikke burde reist hit og
dit eller hvem som er de store heltene. Det er aviser, nyheter og Facebook
fulle av. Til noens fornøyelse, andres irritasjon… Det å skrive blogg eller
andre skriblerier om noe som handlet om helt andre ting enn korona ville vel, i
beste fall; ikke blitt lest, i verste fall; hetset, fordi man viste en interesse
for annet enn korona, Gud forby! Det
betyr ikke at det ikke har blitt jobbet i kulissene. Jo mer man graver, jo mer
finner man, og det er en stor jobb å samle alle trådene. Kanskje mest på grunn
av at saken er så sammensatt.
Selve varslingen i seg selv er egentlig ganske enkel; en
dirigent har misbrukt stillingen sin til å true og plage en musiker. Hadde vi
ikke vært i disse rollene, hadde ikke saken eksistert. Det er dermed IKKE en
privat sak. Korpsstyret har «renvasket» dirigenten ved å si at de ikke har sett
at han har gjort noe galt på jobb, men tvert imot gjort en bra jobb… (???…) Nei,
det skulle tatt seg ut om han hadde truet meg fra dirigentstolen. X antall tekstmeldinger
og eposter viser derimot flere trusler, det har de valgt å kalle «privat». Selv
om det omhandlet helt konkrete trusler angående hans engasjement som dirigent i
korpset. Styrets motiv for å beholde ham må de svare for selv. Jeg har
dirigentens løgner svart på hvitt, men jeg har nok ikke fått innsyn i alle. Kanskje
var det heller et ønske fra leder om å bli kvitt noen medlemmer som hadde vært «frekke»
nok til å ha egne meninger på styremøter? (Sikter til saken om korpsets
tidligere omtalte dirigent som ble oppsagt.) Med en maktsyk leder er ikke det
utenkelig, og sånne finnes det dessverre flere av. I kombinasjon med at det
sitter kompiser/kolleger av dirigenten i de rette stillingene høyt oppe i vår
organisasjon, Norges Musikkorpsforbund, ble denne varslingsaken ikke så enkel
likevel. Det er ikke ønskelig at man har en egen stemme, at man sier ifra når
noe er forferdelig galt. Det finnes det mange eksempler på. Og det foregår
langt opp i systemet, helt opp på departementsnivå. Det er alvor!
I tillegg til varslingen som jo har vært, og er, en
kjempestor belastning, kommer de personlige aspektene ved dette forholdet. Å
være sammen med en person som stadig spiller på din medfølelse og samvittighet fordi han tidlig
i forholdet har skjønt at det fungerer, gjør seg selv til martyr, og får deg
til å tro at du er tilnærmet et monster, er livsfarlig for din selvfølelse og
ditt velbefinnende. Jeg har lest MYE om disse menneskene; narsissistene. De er
mestere i å spille ydmyke, forståelsesfulle og omgjengelige i alle andre
sammenhenger enn i sitt kjæresteforhold. Derfor er det vanskelig å bli trodd
når man forteller om hvordan de er/har vært å være sammen med. Jeg har derimot
vært så «heldig» at jeg har fått bekreftet denne personens væremåte gjennom
flere kanaler. Ekskjærester, korpsmedlemmer og andre. Det verste er kanskje at
flere i korpset har kjennskap til noe av det han har vært borti, men det fikk
ikke jeg vite før etterpå, da var det AKKURAT for sent!
Dette var en veldig rask sammenfatning av det som er skrevet i
bloggen. For å svare på spørsmålet om det kommer flere innlegg: Ja, det gjør
det. Det er mye å ta tak i. Vi har en organisasjon som gjør hva de kan for å
dekke over varslingsaker. Jeg har sendt inn et forslag til Landsmøtet i NMF.
Jeg er meget spent på om de tar det inn slik jeg har formulert det, eller om de
skriver det om slik DE vil legge det frem. Les: Få det nedstemt. Jeg har
skrevet til presidenten i NMF, hun svarer ikke, noe som ser ut til å ha blitt
en vane. Dette var i god tid før korona, altså holder ikke det som unnskyldning.
Etter manges oppfatning var vel NMF lovlig sent på banen i forhold til det
meste som angikk korona også. «Noen» har fremdeles ikke skjønt at jobben går ut
på mer enn å dele ut diplomer og premier under NM. Som generalsekretæren i NMF
skrev til meg etter at jeg sendte varslingen til ham: «Jeg skjønner ikke hva
jeg kan bidra med i denne saken…» Han kunne f.eks. fortalt meg at man kunne
anke saken videre opp i systemet. Men motarbeidelse har vært et gjennomgående
tema i denne saken, fra og med HR-ansvarlig til høyeste hold. Det ser ikke ut
til at de kan organisasjonens egne regler og retningslinjer. Så får vi hjelpe
dem litt på vei med å minne dem på det, vi som har opplevd regelbrudd,
trakassering og lignende.
Jeg har også et ønske om å få satt lys på dette med psykisk
vold og terror. Mange opplever dette i sine relasjoner. Det være seg
kjæresteforhold, familieforhold eller arbeidsforhold. Jeg har gjennom bloggen
min kommet i kontakt med mennesker som har opplevd mye vondt. Det er jeg
takknemlig for, det er modig gjort å ta kontakt å fortelle om slike ting.
Problemet med psykisk vold er at det vanskelig lar seg bevise. Jeg gikk selv
til politianmeldelse av denne personen, men saken ble henlagt etter bevisets
stilling. Selv om jeg hadde skriftlig bevis i form av teksmeldinger og eposter.
Jeg anket, men fikk ikke medhold, med begrunnelsen: «Det er ikke tilstrekkelig
opplysninger i saken til å konstatere at det er begått noe straffbart fra
mistenktes side.» Videre står det: «I den vurderingen er det vektlagt at saken
fremstår å være en tung personlig belastning på alle de involverte…» Jeg lurer
da på; hvem er «alle»? JEG vet at det har vært en «tung belastning», det var
derfor jeg anmeldte det. Og selvfølgelig er det en tung belastning å bli
anmeldt, men det burde han kanskje tenkt på før han startet med trusler etc.?
Hvilke signaler skal dette gi? Man mister fullstendig troen på rettssystemet.
Særlig når man i tillegg vet at flere har anmeldt samme person for cirka det
samme. Altså kom han seg unna med dette også, det er det de gjør disse
personene. Så fortsetter de å ødelegge for enda flere…
Som dere skjønner er det mye som er uskrevet enda. Selve
varslingsaken som sådan er kanskje ikke det aller viktigste fremover. Fokuset
vil være på jobben for at slike saker ikke skal behandles på samme dårlige og
mangelfulle måte neste gang det skjer brudd på lover og regler. Det er nok å ta
tak i. Min sak blir bare ett av eksemplene på hva som skjer av urett og
maktmisbruk, hva som skjer når man sier ifra. Slik skal det ikke være i Norge.
Alle har lik rett til å si fra, lik rett til å bli hørt. Slik det er nå, er det
makta som rår, uansett. Det er bare å ta en rask titt på f.eks. NAV, det
florerer i alle lag og organisasjoner, på de fleste arbeidsplasser. Og dette
kan bare skje på grunn av at noen lar det skje. Fordi de fleste vet at det
koster for mye å si ifra. Omkostningene med å stå opp mot ledere og makt er for
store. Det viser seg gang på gang, i sak etter sak. Jeg vil ikke være en av dem
som godtar at det er sånn, derfor har jeg sagt ifra, og vil fortsette med det.
Og jeg håper at dere som leser vil fortsette å følge med videre. Og så håper
jeg dere vil følge Siw sin historie når den tid kommer. Takk! 💗
Kommentarer
Legg inn en kommentar