Kampen for tilværelsen

42

 KAMPEN FOR TILVÆRELSEN

I noen av mine første innlegg poengterte jeg hvor viktig det var for meg å være ærlig og åpen om det som har skjedd. Det var hele grunntanken, ellers var det ikke mye vits i å skrive blogg. For meg skulle bloggen være mitt bidrag til å hjelpe andre, men også terapi for å skrive av meg noe av belastningen som saken medførte.

Jeg har også lagt til en del hendelser og opplysninger på de allerede publiserte innleggene. Det vil jeg fortsette med. Selv om det er varslingsaken som er det viktigste med bloggen, har jeg også valgt å fortelle mye fra mitt korte forhold til en mann som både gjennom varslingsaken og i vårt forhold gjorde sitt beste for å bryte meg ned. Tror nok noen vil kjenne seg igjen i min historie og dermed finne både trøst og lærdom i at jeg er åpen om dette.  Det er mitt ønske og mål med å gjøre det. Da kommer det noe godt ut av elendigheten.

I forrige innlegg fortalte jeg om saken jeg sendte inn til Landsmøtet i NMF. Møtet som egentlig skulle ha vært gjennomført våren 2020, ble utsatt til oktober pga korona. Det er forståelig. Men at forbundsleder ikke svarer på mine henvendelser vedr. saken jeg har sendt inn, er ikke det. Etter gjentatte forsøk sendte jeg denne mailen den 31. august 2020. Den gjenspeiler også at hun ved flere anledninger i forbindelse med varslingsaken ikke svarte.

 

Hei igjen.

 

Det nærmer seg landsmøte, og jeg har fortsatt ikke fått svar på om saken jeg sendte inn skal behandles. Jeg synes det er underlig at du som leder i en medlemsorganisasjon kan tillate deg å behandle medlemmene, som du jobber for, på en slik måte som du har gjort i mitt tilfelle. Jeg har opptrådd ryddig og bør kunne forvente det samme tilbake.

 

Når det gjelder varslingsaken står jeg fortsatt fast på at denne ikke er behandlet etter gjeldende regler i NMF. Dette vil jeg komme tilbake til. Det blir stadig mer aktuelt, viser til … sin håndtering av varslinger den siste tiden. NMF har ingen grunn til å være mer fornøyd med sin håndtering av varslingsaker. Jeg kjenner til flere. Jeg kommer ikke til å godta den behandlingen jeg har fått verken av dirigenten, Malvik Musikkorps eller NMF, før dette er ordentlig behandlet og noen har tatt ansvar for dette. 

 

 

Med hilsen

 

Line Wemundstad

 

 

 

Den 24. sept. fikk jeg dette svaret:

 

Hei!

 

Vi har erkjent at du har sendt inn 3 forslag til NMFs landsmøte. Disse blir behandlet.

 

Med hilsen

NORGES MUSIKKORPS FORBUND

……..

President

 

 

Er dette en passende måte å møte sine medlemmer på? Jeg synes ikke det, men det får det bli opp til hver enkelt å ha sin mening om.

 

Jeg har ingen anelse om hvordan eller hvem som behandlet mine «forslag» som presidenten kaller det, og fikk heller aldri noen tilbakemelding på det etter Landsmøtet. Her er et sammendrag av saken jeg sendte inn (noe kortet inn):

 

 

Hei!

 

Når det gjelder landsmøtet vil jeg melde inn følgende saker:

 

Varslingsaker behandles ikke etter gjeldende regler og retningslinjer i NMF. Varslere i NMF er utsatt for det som minner om forfølgelse av NMFs ledelse. Kontrollkomitéene i NMF skriver til meg at de ikke har mandat til å sørge for at varsling behandles eller behandles riktig.

1. Mandat bør gis til å irettesette styrene når de bryter forbundets regelverk og norsk lov mellom landsmøtene.

 2. Det foreslås at medlemmer i kommende kontrollkomitèer ikke har hatt tidligere tillitsverv i region- eller forbundsstyre. Dette for å sikre habilitet, hindre kameraderi og sørge for rettferdig behandling av innmeldte saker. 

Slik det er nå sitter "gamle" styremedlemmer og renvasker NMF sine representanter i alle saker. Dette er som å la bukken passe havresekken! Dette gjelder også i min varslingsak. En dirigent som har utnyttet sin stilling, truet og trakassert en musiker i et korps bør ikke få fortsette. Pga at han kjenner folk i NMF, og at disse ikke evner å melde seg inhabil, men tvert i mot får sine "kamerater" i NMF med seg, ble jeg den som måtte slutte, ikke dirigenten. Jeg kjenner flere som har blitt langtids sykemeldt, inkludert meg selv, på grunn av NMF sin manglende/uriktige behandling av varslingsaker. Dette er svært alvorlig.

3. Nye regler og retningslinjer for dirigenter og ledere i NMF.

Vennligst bekreft at innmeldt sak til landsmøtet er mottatt og fremmet for landsmøtet via regionen.

 

 Med vennlig hilsen

 Line Wemundstad

 

Som forventet kom det ingenting ut av dette. Det ble nedstemt med påholden penn fra ledelsen. Men jeg kunne ikke sitte stille uten å gjøre noe, og jeg kan love at det ikke kommer til å bli stille fra denne kanten så lenge saker står ubehandlet og medlemmer behandles på den måten jeg og flere har blitt.

Imidlertid ble det vedtatt nye varslingsrutiner i NMF på Landsmøtet. Mange flotte ord! Ble noen varslere bedt med i gruppen som ble utnevnt til å utarbeide de nye rutinene? De kunne kanskje ha bidratt med erfaringer og evt. nye innfallsvinkler? Nei, de ble nok ikke det, for det innrømmes ikke at det finnes varslere i NMF. I de nye varslingsrutinene kan man ikke lenger anke til regionstyrene. Nå er eneste ankemulighet Forbundsstyret. Det blir opprettet et varslingsutvalg; presidenten, generalsekretær og HR ansvarlig. Skulle tro de hadde nok å gjøre om de ikke skal ha kontroll her også, for det er det dette handler om; kontroll. Slik kan de fortsette å benekte at det finnes varslere i NMF.

 Som medlem av Korpsforum på Facebook, har jeg forsøkt å ta opp temaet varsling noen ganger. Det er forbausende lite interesse for et så viktig tema. Ledelsen i NMF er totalt fraværende, noe de ellers ikke er i forumet. Noen få kommentarer og likes kommer likevel. Også private meldinger. Jeg forundres over at noen forsøker å fremstille det som at forbundsledelsen gjør en god jobb med varsling. Med mindre man har opplevd det selv, bør man vel gå litt forsiktig i dørene med slike uttalelser? Det viser liten respekt for varslere, og liten vilje til å innse at dette er et stort problem for oss som har opplevd det, og kommer til å bli det også for andre i tiden fremover. Hvem blir den neste?

Jeg har fått livet mitt ødelagt av at jeg varslet i Malvik Musikkorps og i Norges Musikkorps Forbund. Jeg har vært ute av arbeidslivet i over to år pga av saken. Helsen min er til tider svært dårlig. Jeg vet ikke om jeg noen gang vil kunne komme tilbake i jobb. Jeg har klamret meg til å spille i korps da jeg ble sterkt oppfordret til det av lege, psykolog og familie. Men det har fått en kraftig bismak. Før øvde/spilte jeg nesten hver dag. Det er det slutt på. Jeg blir fysisk dårlig av å se/høre noe som har forbindelse til korpset og menneskene rundt varslingsaken. Jeg får hjertebank, vondt i magen og blir kvalm. Det har ført til isolasjon og redsel for å ferdes ute i samfunnet. Jeg har avsluttet mange vennskap som jeg trodde var gode relasjoner, mennesker som jeg har kjent i flere tiår. Venner som jeg har stilt opp for i mange sammenhenger, men som ikke var der for meg da jeg trengte dem.

Jeg har ikke tallet på de dagene jeg har vandret rundt fra rom til rom. Grått, grublet og tenkt. Gått frem og tilbake og tenkt på hvordan det kunne bli så galt, hva jeg gjorde feil, hva de gjorde feil, hvordan livet fremover skal bli, hva kan jeg gjøre for å hindre at andre må lide samme skjebne. Hvorfor skjedde dette meg?

Jeg har heller ikke tallet på de søvnløse nettene. De samme tankene kverner, men alt blir sterkere om natten. Og tydeligere. Mye av det jeg har husket, både av uttalelser og episoder har kommet på natten. Det gjør det fortsatt. Mange kvelder har jeg gruet meg til å gå i seng fordi jeg vet at jeg ikke blir kvitt tankene og dermed ikke får sove. Det vondeste er likevel å grue seg til å våkne til en ny dag, de samme ødeleggende tankene og maktesløsheten.

Jeg har nok greid å "lure" de fleste til å tro at alt var ok ved å vise en normal fasade i de to korpsene jeg har spilt i etter varslingen. Noen har visst om varslingen, men ingen kan i sin villeste fantasi forestille seg hvordan det har vært å stå i det. Hvordan en øvelse kunne tappe meg for krefter, hvordan jeg måtte mobilisere alt jeg hadde for å klare å dra. (Korona ble i så måte en grei pause) Det kunne ikke jeg forestille meg heller, jeg som før alltid gledet meg til hver øvelse. Men plutselig sto jeg midt oppe i det. Da var det ingen returmulighet. Likevel klamret jeg meg til spillingen. Musikken har alltid vært i livet mitt, den har betydd alt. Ikke faen (unnskyld) om en drittsekk av en dirigent og en gjeng maktsyke og korrupte ledere skal få ødelegge det, i tillegg til alt annet de har ødelagt. Ikke bare for meg.

Den som har lest hele bloggen vet at dette har vært en følelsesmessig berg- og dalbane. Jeg har virkelig prøvd å være positiv, prøvd pga venner som har sagt: «Nå må du se fremover, nå må du slutte å tenke på dette, nå må du være positiv…» Hvem er de til å fortelle meg det? Er det en ting jeg har lært, så er det at slike venner trenger man ikke. Som venn stiller man opp den tiden det tar, enten det er kreft, andre sykdommer eller psykisk sykdom. Alle varslere jeg kjenner til har fått store psykiske lidelser etterpå. Alle har vært gjennom et vell av følelser. De verste går på at man føler seg tilintetgjort og nedgradert som menneske. For meg har det derfor vært viktig å skrive om saken. Få frem hva som har skjedd og dokumentere. Jeg kan ikke godta å bli stående igjen som løgner og syndebukk. Derfor har jeg også skrevet om forholdet til dirigenten, hvor sykt det ble i løpet av svært kort tid. Hvor mye noen kan bryte ned et annet menneske på kort tid. Jeg kom meg unna, hva med de som ikke gjør det?

Det er ikke enkelt å være ny i et bygdekorps der alle kjenner hverandre og har sine etablerte klikker. Dette tok jeg opp på et medlemsmøte (eller var det årsmøte, husker ikke) en stund etter at jeg begynte i Malvik Musikkorps. Det ble noe bedre etterpå, men det viste seg jo i ettertid at det uansett ble min bane. Jeg var jo forholdsvis ny, mens dirigenten hadde 12 års fartstid der. Det var heller ikke rom for å mene noe annet enn det som var tradisjoner eller vaner i korpset. Spesielt ikke under daværende leder, noe som flere korpsmedlemmer gjorde narr av, men aldri turte å si åpent. På den måten får slike ledere herje og regjere slik de vil, og man blir stående fast i gamle «synder». Et skrekkens eksempel for andre korps og foreninger.

Til slutt:

Min oppfordring til alle korps: Ta godt vare på nye medlemmer. Plukk gjerne ut et par etablerte medlemmer som kan ta seg av den nye og ha hovedansvar for at vedkommende finner seg til rette både i instrumentrekka og i pausene. Det er SÅ viktig!