Kampen for tilværelsen
42
KAMPEN FOR TILVÆRELSEN
I noen av mine første innlegg poengterte jeg hvor viktig det var for meg å være ærlig og åpen om det som har skjedd. Det var hele grunntanken, ellers var det ikke mye vits i å skrive blogg. For meg skulle bloggen være mitt bidrag til å hjelpe andre, men også terapi for å skrive av meg noe av belastningen som saken medførte.
Jeg har også
lagt til en del hendelser og opplysninger på de allerede publiserte innleggene.
Det vil jeg fortsette med. Selv om det er varslingsaken som er det viktigste
med bloggen, har jeg også valgt å fortelle mye fra mitt korte forhold til en
mann som både gjennom varslingsaken og i vårt forhold gjorde sitt beste for å
bryte meg ned. Tror nok noen vil kjenne seg igjen i min historie og dermed
finne både trøst og lærdom i at jeg er åpen om dette. Det er mitt ønske og mål med å gjøre det. Da
kommer det noe godt ut av
elendigheten.
I forrige
innlegg fortalte jeg om saken jeg sendte inn til Landsmøtet i NMF. Møtet som
egentlig skulle ha vært gjennomført våren 2020, ble utsatt til oktober pga
korona. Det er forståelig. Men at forbundsleder ikke svarer på mine
henvendelser vedr. saken jeg har sendt inn, er ikke det. Etter gjentatte forsøk
sendte jeg denne mailen den 31. august 2020. Den gjenspeiler også at hun ved
flere anledninger i forbindelse med varslingsaken ikke svarte.
Hei
igjen.
Det
nærmer seg landsmøte, og jeg har fortsatt ikke fått svar på om saken jeg sendte
inn skal behandles. Jeg synes det er underlig at du som leder i en
medlemsorganisasjon kan tillate deg å behandle medlemmene, som du jobber for, på en slik måte som du har
gjort i mitt tilfelle. Jeg har opptrådd ryddig og bør kunne forvente det samme
tilbake.
Når
det gjelder varslingsaken står jeg fortsatt fast på at denne ikke er behandlet
etter gjeldende regler i NMF. Dette vil jeg komme tilbake til. Det blir stadig
mer aktuelt, viser til … sin håndtering av varslinger den siste tiden. NMF har
ingen grunn til å være mer fornøyd med sin håndtering av varslingsaker. Jeg
kjenner til flere. Jeg kommer ikke til å godta den behandlingen jeg har fått verken av dirigenten, Malvik Musikkorps eller NMF, før dette er ordentlig
behandlet og noen har tatt ansvar for dette.
Med
hilsen
Line
Wemundstad
Den 24. sept. fikk jeg dette svaret:
Hei!
Vi har erkjent at du har sendt inn 3 forslag
til NMFs landsmøte. Disse blir behandlet.
Med hilsen
NORGES MUSIKKORPS FORBUND
……..
President
Er dette en passende måte å møte sine medlemmer på? Jeg synes
ikke det, men det får det bli opp til hver enkelt å ha sin mening om.
Jeg har ingen anelse om hvordan eller hvem som behandlet mine
«forslag» som presidenten kaller det, og fikk heller aldri noen tilbakemelding
på det etter Landsmøtet. Her er et sammendrag av saken jeg sendte inn (noe
kortet inn):
Hei!
Når det gjelder landsmøtet vil jeg
melde inn følgende saker:
Varslingsaker behandles ikke etter
gjeldende regler og retningslinjer i NMF. Varslere i NMF er utsatt for det som
minner om forfølgelse av NMFs ledelse. Kontrollkomitéene i NMF skriver til meg
at de ikke har mandat til å sørge for at varsling behandles eller behandles
riktig.
1. Mandat
bør gis til å irettesette styrene når de bryter forbundets regelverk og norsk
lov mellom landsmøtene.
2.
Det foreslås at medlemmer i kommende kontrollkomitèer ikke har hatt tidligere
tillitsverv i region- eller forbundsstyre. Dette for å sikre habilitet,
hindre kameraderi og sørge for rettferdig behandling av innmeldte saker.
Slik det er nå sitter "gamle"
styremedlemmer og renvasker NMF sine representanter i alle saker. Dette er som
å la bukken passe havresekken! Dette gjelder også i min varslingsak. En
dirigent som har utnyttet sin stilling, truet og trakassert en musiker i et
korps bør ikke få fortsette. Pga at han kjenner folk i NMF, og at disse ikke
evner å melde seg inhabil, men tvert i mot får sine "kamerater" i NMF
med seg, ble jeg den som måtte slutte, ikke dirigenten. Jeg kjenner flere som
har blitt langtids sykemeldt, inkludert meg selv, på grunn av NMF sin
manglende/uriktige behandling av varslingsaker. Dette er svært alvorlig.
3. Nye regler og retningslinjer for dirigenter og
ledere i NMF.
Vennligst bekreft at innmeldt sak til
landsmøtet er mottatt og fremmet for landsmøtet via regionen.
Som forventet kom det ingenting ut av dette. Det ble nedstemt med påholden penn fra ledelsen. Men jeg kunne ikke sitte stille uten å gjøre noe, og jeg kan love at det ikke kommer til å bli stille fra denne kanten så lenge saker står ubehandlet og medlemmer behandles på den måten jeg og flere har blitt.
Imidlertid
ble det vedtatt nye varslingsrutiner i NMF på Landsmøtet. Mange flotte ord! Ble noen varslere bedt med i gruppen som ble utnevnt til å utarbeide de nye rutinene? De kunne kanskje ha bidratt med erfaringer og evt. nye innfallsvinkler? Nei, de ble nok ikke det, for det innrømmes ikke at det finnes varslere i NMF. I de nye varslingsrutinene kan man ikke lenger anke til regionstyrene. Nå er eneste ankemulighet Forbundsstyret. Det blir opprettet et varslingsutvalg; presidenten, generalsekretær og HR ansvarlig. Skulle tro de hadde nok å gjøre om de ikke skal ha kontroll her også, for det er det dette handler om; kontroll. Slik kan de fortsette å benekte at det finnes varslere i NMF.
Jeg har fått
livet mitt ødelagt av at jeg varslet i Malvik Musikkorps og i Norges Musikkorps
Forbund. Jeg har vært ute av arbeidslivet i over to år pga av saken. Helsen min
er til tider svært dårlig. Jeg vet ikke om jeg noen gang vil kunne komme
tilbake i jobb. Jeg har klamret meg til å spille i korps da jeg ble sterkt
oppfordret til det av lege, psykolog og familie. Men det har fått en kraftig
bismak. Før øvde/spilte jeg nesten hver dag. Det er det slutt på. Jeg blir
fysisk dårlig av å se/høre noe som har forbindelse til korpset og menneskene
rundt varslingsaken. Jeg får hjertebank, vondt i magen og blir kvalm. Det har ført til isolasjon og redsel for å ferdes ute i samfunnet. Jeg har avsluttet mange
vennskap som jeg trodde var gode relasjoner, mennesker som jeg har kjent i
flere tiår. Venner som jeg har stilt opp for i mange sammenhenger, men som ikke
var der for meg da jeg trengte dem.
Jeg har ikke
tallet på de dagene jeg har vandret rundt fra rom til rom. Grått, grublet og
tenkt. Gått frem og tilbake og tenkt på hvordan det kunne bli så galt, hva jeg
gjorde feil, hva de gjorde feil, hvordan livet fremover skal bli, hva kan jeg
gjøre for å hindre at andre må lide samme skjebne. Hvorfor skjedde dette meg?
Jeg har
heller ikke tallet på de søvnløse nettene. De samme tankene kverner, men alt blir
sterkere om natten. Og tydeligere. Mye
av det jeg har husket, både av uttalelser og episoder har kommet på natten. Det gjør det
fortsatt. Mange kvelder har jeg gruet meg til å gå i seng fordi jeg vet at
jeg ikke blir kvitt tankene og dermed ikke får sove. Det vondeste er likevel å grue seg til å
våkne til en ny dag, de samme ødeleggende tankene og maktesløsheten.
Jeg har nok greid å "lure" de fleste til å tro at alt var ok ved å vise en normal fasade i de to korpsene jeg har spilt i etter
varslingen. Noen har visst om varslingen, men ingen kan i sin
villeste fantasi forestille seg hvordan det har vært å stå i det. Hvordan en øvelse kunne tappe meg for krefter, hvordan jeg måtte
mobilisere alt jeg hadde for å klare å dra. (Korona ble i så måte en grei pause) Det kunne ikke jeg forestille meg heller, jeg som før alltid
gledet meg til hver øvelse. Men plutselig sto jeg midt oppe i det. Da var det
ingen returmulighet. Likevel klamret jeg meg til spillingen. Musikken har
alltid vært i livet mitt, den har betydd alt. Ikke faen (unnskyld) om en drittsekk
av en dirigent og en gjeng maktsyke og korrupte ledere skal få ødelegge det, i
tillegg til alt annet de har ødelagt. Ikke bare for meg.
Den som har
lest hele bloggen vet at dette har vært en følelsesmessig berg- og dalbane. Jeg
har virkelig prøvd å være positiv, prøvd pga venner som har sagt: «Nå må du se
fremover, nå må du slutte å tenke på dette, nå må du være positiv…» Hvem er de
til å fortelle meg det? Er det en ting jeg har lært, så er det at slike venner
trenger man ikke. Som venn stiller man opp den tiden det tar, enten det er
kreft, andre sykdommer eller psykisk sykdom. Alle varslere jeg kjenner til har
fått store psykiske lidelser etterpå. Alle har vært gjennom et vell av
følelser. De verste går på at man føler seg tilintetgjort og nedgradert som
menneske. For meg har det derfor vært viktig å skrive om saken. Få frem hva som
har skjedd og dokumentere. Jeg kan ikke godta å bli stående igjen som løgner og
syndebukk. Derfor har jeg også skrevet om forholdet til dirigenten, hvor sykt
det ble i løpet av svært kort tid. Hvor mye noen kan bryte ned et annet
menneske på kort tid. Jeg kom meg unna, hva med de som ikke gjør det?
Det er ikke
enkelt å være ny i et bygdekorps der alle kjenner hverandre og har sine
etablerte klikker. Dette tok jeg opp på et medlemsmøte (eller var det årsmøte,
husker ikke) en stund etter at jeg begynte i Malvik Musikkorps. Det ble noe
bedre etterpå, men det viste seg jo i ettertid at det uansett ble min bane. Jeg
var jo forholdsvis ny, mens dirigenten hadde 12 års fartstid der. Det var
heller ikke rom for å mene noe annet enn det som var tradisjoner eller vaner i
korpset. Spesielt ikke under daværende leder, noe som flere korpsmedlemmer
gjorde narr av, men aldri turte å si åpent. På den måten får slike ledere herje
og regjere slik de vil, og man blir stående fast i gamle «synder». Et skrekkens
eksempel for andre korps og foreninger.
Til slutt:
Kommentarer
Legg inn en kommentar